Kunsten å holde ut lenge nok

De fleste som har prøvd å lære seg å spille et musikkinstrument, vet at det ikke er lett.
Det er pugging, knoting med fingrer og sure toner.

Ja, det er lett å gi opp.
Og mange gjør nettopp det.
Jeg kom selv aldri lengre enn triangel og blokkfløyte.

Konklusjonen blir gjerne:
«Dette er ikke noe for meg.»

Kanskje koker man i tillegg sammen noen gode unnskyldninger for hvorfor det er en helt riktig beslutning.

Men så kommer et interessant spørsmål:
Var det virkelig ikke noe for meg?
Eller holdt jeg bare ikke ut lenge nok til at jeg ble flink nok til at det kunne blitt gøy?

Mange av oss tenker at lysten må komme først.
At hvis noe er riktig for oss, så kjenner vi det med en gang.
Hvis det er tungt, kjedelig eller vanskelig, er vi raske til å konkludere med at dette ikke er for meg.

Og det er kanskje ikke så rart.
De færreste liker å gjøre noe de er dårlige i.

Men når mestringen begynner å komme, skjer det ofte noe annet.
Da kommer også gleden og lysten.

Det opplevde jeg selv med styrketrening.
Hatet det først. Men så etter et års tid, begynte jeg å like det.

Kanskje er det dette disiplin egentlig handler om.
Å holde ut lenge nok til at belønningen kommer.

For det meste som er verdt å kjempe for, kommer forsinket i livet:
👉Den pene musikken kommer etter gnålet.
👉Sterk kropp kommer etter slitet.
👉Kondisjonen kommer etter blodsmaken.
👉Flink i golf kommer etter frustrasjonen. (Hvis du vet, så vet du.)

Så kanskje er ikke det riktige spørsmålet å stille seg når man møter noe nytt eller skal starte med noe: Liker jeg dette?

Spør heller: Er jeg villig til å være dårlig i dette lenge nok til å finne ut om jeg kan komme til å like det?

#ingemeisal #trening #nyretning #endringetter40