Mer blid av natur, eller er humøret vårt fabrikkinnstilt?

 

Du kjenner kanskje noen som alltid er irriterende glad og blid?
Eller kanskje du er en slik en selv?

Jeg har truffet noen slike folk opp gjennom årene.
Og jeg må innrømme at jeg har lurt på én ting:

Kan man egentlig bli mer blid av natur, eller er humøret vårt fabrikkinnstilt?

Men hvorfor er det slik at noen er blidere enn andre?
Er dette et valg, eller er vi født sånn?

La oss sette opp en skala:

1 = sur
5 = midt på treet
10 = kronisk blid

Jeg mistenker at vi er født med en slags fabrikkinnstilling – eller «factory setting». Noen starter lavere på skalaen, andre høyere. Og så beveger vi oss opp og ned rundt dette nivået hele tiden.

For eksempel: Si at jeg egentlig er en 6-er til vanlig.
En dag er jeg ekstra glad og kanskje en 8.
Andre dager er jeg mer sur og er en 4.

Men over tid pendler det gjerne tilbake til den fabrikkinnstilte plasseringen.

Min misunnelse til denne kronisk blide personen, som alltid kom på kontoret nynnende og smilende, gjør at jeg av og til har lyst til å være litt mer der selv.

Kan jeg endre fabrikkinnstillingen min slik at jeg får en fast innstilling på 7 eller 8 i stedet for 6?

Jeg er jaggu ikke sikker på om dette gjelder alle. Men jeg heller mot at det faktisk kan påvirkes litt. For min del har jeg i hvert fall beveget meg litt opp på skalaen.

I alle fall føles det slik, selv om jeg fortsatt har det samme alvorlige ansiktet.

Jeg tror ikke det først og fremst skyldes at jeg har tvinget meg selv til å endre personligheten. Snarere at jeg har gjort noen endringer i hverdagen som har gjort at den egentlige «fabrikkinnstillingen» har fått komme mer frem.

Det er spesielt tre ting som har påvirket min fabrikkinnstilling:

1. Prioritere søvn

2. Slutte med alkohol

3. Starte å trene

Disse tre tingene forsterker hverandre.

Mindre alkohol → bedre søvn
Bedre søvn → bedre humør
Bedre humør → lettere å ta gode valg

Den største endringen i humøret merket jeg faktisk omtrent tre måneder etter siste alkoholinntak.

Etter en periode uten alkohol stabiliserer kroppen og hjernen seg igjen. Da blir det lettere å kjenne glede over små ting i hverdagen – ting som tidligere kanskje ble overdøvet av alkoholens påvirkning på dopaminsystemet.

«Går det an å slutte med alkohol? Du som var en øl-hund før?» får jeg av og til høre.

Ja, tydeligvis går det an.
Og for meg har det hatt en enorm påvirkning.

Oppsummert:

Mindre alkohol.
Nok søvn.
Litt trening.

Det kan påvirke humøret mer enn vi tror.

Men det holder ikke å gjøre det én gang.

På samme måte som det ikke holder å pusse tennene én gang.

Det er gjentagelsen over tid som flytter fabrikkinnstillingen.

Hva betyr ordet: Stress?

En ting er sikkert: med småbarn i hus er det vanskelig å gå glipp av sykdom.
Og det har vi fått kjenne de siste ukene her i heimen. Hva det er slags sykdom vet jeg ikke. Ikke er vel det så viktig heller.

Men det ledet meg til å tenke på et ord jeg sjelden hører lenger. Og det er «farang».
De i min aldersgruppe kan sikkert erindre dette uttrykk. Nå har jeg ikke hørt noen si farang på aldri så lenge. Jeg husker ikke hva farang innebar, men bra var det nok ikke.

Ord forsvinner og nye oppstår. Språket endrer seg hele tiden og kanskje meningen også endrer seg.

Jeg hører stadig folk si at de er stresset. Min følelse er at det har gått litt inflasjon i ordet «stress». På mange måter kan det virke som at det har blitt et sekkebegrep som egentlig ikke sier så mye om hva som egentlig foregår.

Stress kan bety å ha det travelt: jeg stresser for å rekke …

Stress kan bety press: jeg stresser med å få dette ferdig …

Stress kan bety indre uro: jeg blir stresset av tanken på …

For å nevne noe.

Stress kan være positivt og det kan være negativt.

Når ungdommen i her huset bruker uttrykket: jeg er stresset! Da spør jeg om det er mulig å bytte ut ordet «stress» med et annet ord, som beskriver litt nærmere hva som er den egentlige følelsen eller opplevelsen av situasjonen.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var gnisten som utløste en eksplosjon av god meningsutveksling. Men realiteten er i aller høyeste grad eksplosjon fulgt av olme blikk og jeg må innse at jeg ikke forstår noe som helst.

Hvorfor har det noe hensikt å bruke annet ord en stress?

Hvis man får satt riktigere ord på det man opplever eller føler, så er det muligens lettere å komme med en riktig respons slik at man kan gjøre noe og regulere seg. Det er stor forskjell på å ha det travelt og det å leve under mye press. Og begge disse situasjonen krever ulik handling.

Jeg forstår nok ikke ungdommen fullt ut.
Men jeg tror jeg forstår én ting:

Jo mer presist vi klarer å beskrive det vi kjenner på, jo mindre makt får det over oss.

“Stress” er et stort og romslig ord.
Men det skjuler kanskje noe mer konkret, som kan håndteres.

Kunsten å holde ut lenge nok

De fleste som har prøvd å lære seg å spille et musikkinstrument, vet at det ikke er lett.
Det er pugging, knoting med fingrer og sure toner.

Ja, det er lett å gi opp.
Og mange gjør nettopp det.
Jeg kom selv aldri lengre enn triangel og blokkfløyte.

Konklusjonen blir gjerne:
«Dette er ikke noe for meg.»

Kanskje koker man i tillegg sammen noen gode unnskyldninger for hvorfor det er en helt riktig beslutning.

Men så kommer et interessant spørsmål:
Var det virkelig ikke noe for meg?
Eller holdt jeg bare ikke ut lenge nok til at jeg ble flink nok til at det kunne blitt gøy?

Mange av oss tenker at lysten må komme først.
At hvis noe er riktig for oss, så kjenner vi det med en gang.
Hvis det er tungt, kjedelig eller vanskelig, er vi raske til å konkludere med at dette ikke er for meg.

Og det er kanskje ikke så rart.
De færreste liker å gjøre noe de er dårlige i.

Men når mestringen begynner å komme, skjer det ofte noe annet.
Da kommer også gleden og lysten.

Det opplevde jeg selv med styrketrening.
Hatet det først. Men så etter et års tid, begynte jeg å like det.

Kanskje er det dette disiplin egentlig handler om.
Å holde ut lenge nok til at belønningen kommer.

For det meste som er verdt å kjempe for, kommer forsinket i livet:
👉Den pene musikken kommer etter gnålet.
👉Sterk kropp kommer etter slitet.
👉Kondisjonen kommer etter blodsmaken.
👉Flink i golf kommer etter frustrasjonen. (Hvis du vet, så vet du.)

Så kanskje er ikke det riktige spørsmålet å stille seg når man møter noe nytt eller skal starte med noe: Liker jeg dette?

Spør heller: Er jeg villig til å være dårlig i dette lenge nok til å finne ut om jeg kan komme til å like det?

#ingemeisal #trening #nyretning #endringetter40

Bestemmer man selv sitt eget humør?

I dag er jeg sur. Kanskje litt sint. 

Provoserende påstand: 

Du kan påvirke, og ta ansvar for, humøret ditt!

Mange vil nok helst at dette ikke skal stemme. 

Det er mye i verden å være sur over akkurat nå. 

Det er langt mer behagelig tanke at det er omverdenen som bestemmer hvordan vi skal føle oss på innsiden. For da er det ikke vårt ansvar eller noe vi kan gjøre med det. Vi er maktesløse i så øyemed og får samtidig en god unnskyldning til å være sur, gretten eller bitter. 

Men stemmer dette egentlig?

Skal vi overlate makten til hvordan vi skal føle oss til andre folk, hendelser eller nyhetsbildet?

Eller kan vi selv påvirke hvordan vi skal føle oss?

(Nå er det viktig å presisere at vi ikke her snakker om psykiske lidelser som depresjon, dette handler om hverdagsfølelser)

I en artikkel på NRK kan vi få et lite svar fra forskningen. 

Forskere fra Stanford testet om det å forme et smil med viten og vilje kan gjøre oss lykkeligere.

Resultatet tyder på ja, det kan det.

Så hvis humøret er nøytralt eller kanskje man er litt sur og gretten, kan det å tvinge seg til å smile gjøre deg i bedre humør. 

Hvis du vil bli i bedre humør da. 

For mange vil nok dette føles feil. Noen ganger trives man også i surheten. Men da er det også verdt å være ærlig på det: det er faktisk et valg.

Klarer du å tvinge frem et smil når du er skikkelig gretten?

Kilde: https://www.nrk.no/trondelag/forskere-viser-at-til-og-med-et-falskt-smil-kan-pavirke-humoret-ditt-i-positiv-retning-1.16150951

Hvit januar eller et helt hvitt år?

En hvit måned kan gi bedre søvn og litt mer overskudd. Men den virkelige gevinsten, nullstillingen av humøret, det tok rundt tre måneder.

Hvit januar eller et helt hvitt år?

Det er januar, og mange har en hvit måned.
Jeg valgte noe annet.

Etter å ha drukket alkohol i over 30 år, bestemte jeg meg for å ta et helt hvitt år.
Ikke fordi alt var galt, men fordi jeg ble nysgjerrig:
Hva skjer egentlig når alkohol tas helt ut av ligningen, ikke bare i fire uker, men over tid?

Et slags friår.
For å finne ut hvordan kroppen, hodet og hverdagen faktisk fungerer uten.

Og nettopp derfor tror jeg det er nyttig å si litt om hva du realistisk kan forvente i en hvit måned, spesielt i januar.

Hva du kan forvente i en hvit måned

Uke 1: Det føles litt tomt

De første dagene er sjelden fantastiske.

Mange kjenner:

• rastløshet på kvelden
• et tomrom der alkoholen pleide å være
• litt flat stemning

Det betyr ikke at noe er galt.
Det betyr bare at kropp og hode er vant til et fast løft på bestemte tidspunkt og nå må de justere seg.

Uke 2: Kroppen begynner å rydde

Her skjer det ofte noe stille, men viktig.

• søvnen blir jevnere
• du våkner litt lettere
• mindre indre uro
• mer stabil energi gjennom dagen

Ikke nødvendigvis mer overskudd men mindre tap.

Uke 3–4: Systemet begynner å samarbeide

Mot slutten av måneden merker mange:

• jevnere humør
• lavere stressnivå
• mer tålmodighet
• mindre behov for «noe ekstra» på kvelden

Dette er ofte første gang på lenge at humøret ikke er helt avhengig av helg, vin eller øl.

Hva skjer fysisk i kroppen de første 30 dagene?

Her er det mye som skjer, særlig i leveren.

Når alkoholen tas bort i noen uker:

• fett i leveren begynner å reduseres
• leveren får bedre kapasitet til å håndtere blodsukker og hormoner
• betennelsesnivået i kroppen faller
• søvnkvaliteten bedres

Kort sagt:
Kroppen slutter å drive kontinuerlig opprydding i bakgrunnen og får mer overskudd til resten av livet.

Og for menn spesielt

Dette er verdt å nevne:

For menn kan testosteronnivået begynne å stige igjen allerede etter noen uker uten alkohol. Mer energi, mer overskudd og ja, enkelte merker også at raketten fungerer litt bedre.

Det handler ikke om mirakler.
Det handler om at kroppen får jobbe slik den er ment å gjøre.

Noen ting mange blir positivt overrasket over

• Folk bryr seg langt mindre enn du tror om du drikker eller ikke
• Du mister ikke kos, den bare endrer form
• Det er ofte ikke alkoholen du savner, men det den representerte

Når du finner andre måter å markere overganger på, slipper alkoholen taket raskere enn mange tror.

Min konklusjon etter ett helt hvitt år

Når jeg ser tilbake, var det én ting som skilte seg ut mer enn alt annet.

Det føltes som å trykke på factory setting.

Men dette er viktig å si:
Den nullstillingen skjer ikke på én måned.

For min del tok det rundt tre måneder uten en dråpe før jeg virkelig kjente det.
Da ble humøret jevnt bedre.
Ikke fordi alt ble fantastisk, men fordi grunnstemningen kom tilbake.

Det var som om systemet sluttet å være kunstig regulert.
Hverdagen fikk tilbake sitt eget nivå.

For meg var det den største gevinsten.
Ikke viljestyrke. Ikke prestasjon.
Men det å kjenne at humøret sto på egne bein igjen.

En hvit måned kan gi mange positive effekter.
Bedre søvn. Litt mer overskudd. Klarere hode.

Men denne nullstillingen – den tar tid.

Hvorfor det er slik, kommer jeg tilbake til i et eget innlegg senere.

Hvordan skal jeg gripe dagen?

Det er mulig å fylle dagene sine helt
og likevel sitte igjen med følelsen av at de ikke ble brukt til noe særlig.

Ikke fordi man gjør noe galt.
Men fordi man sjelden stopper opp og spør seg hva dagene egentlig er til for.

Jeg begynte å tenke på dette igjen nylig, etter å ha blitt minnet på en setning jeg så ofte som barn.

På en asjett på veggen hjemme hos moren til en barndomsvenn sto det:
Husk å leve mens du gjør det.

Den setningen har fulgt meg lenge. Vet ikke hvorfor, kanskje fordi jeg som barn syns
det var en pussig ting å si.

Går det egentlig an å ikke leve mens man gjør det?
Jeg vil si ja.

Man kan gjøre det ved å holde seg konstant opptatt, som scrolling på sosiale medier eller se serier på Netflix, bare for å få tiden til å gå.
Eller ved å dvele ved fortiden og alt man ikke fikk gjort.
Eller ved å skyve livet foran seg og tenke at når jeg når dette målet, da skal jeg begynne å leve.

Så det er mulig å komme seg gjennom dagene
og likevel kjenne at noe mangler.

Jeg vet det, fordi jeg selv var en sånn person.

For meg betydde begrepene «grip dagen»  eller «lev hver dag som det er den siste» en periode at jeg ikke tenkte på fremtiden i det hele tatt.
Ikke på helsa.
Ikke på overvekten.
Ikke på konsekvensene.

Jeg spiste det jeg ville, drakk det jeg ville, satt godt planta i godstolen og dvelte ved fortiden.
Og jeg var stort sett sliten og misfornøyd.

Men jeg gjorde heller ingenting for en bedre fremtid.
Ikke fysisk.
Ikke mentalt.
Ikke strukturelt.

På den måten var ikke «grip dagen» å leve.
Det var å utsette.

Som min farmor pleide å si:
For mye og for lite er akkurat like ille.
(Også en snodig ting å høre som barn.)

Det er enkelt å si at balanse er viktig.
Det er vanskelig å få til.

Vi får ofte presentert to ytterpunkter.
Lev for fremtiden.
Eller grip dagen.

Men hva betyr egentlig grip dagen i praksis?

Hvordan lever man i nuet uten å rømme fra konsekvensene?
Og hvordan jobber man mot mål uten å skyve livet foran seg?

Mål er viktige.
Det mener jeg fortsatt.

Problemet oppstår når hele livet settes på vent til noe en gang i fremtiden.
Når man tenker at lykken starter der borte.

Men det motsatte ytterpunktet er heller ingen løsning.
Å leve helt i nuet uten hensyn til konsekvenser er ikke å være fri.

Jeg tror ikke det finnes ett universelt svar.
Men jeg tror det er sunt å stille disse spørsmålene.

Et konkret spørsmål jeg noen ganger stiller meg selv er dette:

Hva må ha skjedd i løpet av dagen, for at jeg i morgen skal kunne si at den var meningsfull og godt brukt?

For meg handler det om:
Å gjøre noe nyttig, for eksempel hjemme.
Å gjøre noe for den fremtidige versjonen av meg selv, som trening.
Å være sosial med venner og familie.
Og å nyte et godt måltid som ikke bare er hverdagsmat.

Da føler jeg at jeg har grepet dagen. Jeg har gjort noe for kroppen, hjertet og hjernen.

Kanskje hadde jeg ikke ryddet boden hvis det faktisk var min siste dag.
Men ellers tror jeg ikke svaret hadde vært så annerledes om i dag var min siste dag.

Så hva betyr det egentlig for deg å gripe en dag?

Er en kalori alltid en kalori?

Er det egentlig likegyldig hva vi spiser, så lenge vi holder oss til riktig antall kalorier?

Eller betyr kvalitet, type mat og bearbeiding mer enn vi liker å innrømme?

La oss starte helt enkelt.

Hva er egentlig en kalori?

En kalori er i bunn og grunn bare et mål på energi.
På samme måte som liter måler volum og kilo måler vekt, måler kalorier hvor mye energi mat inneholder.

Så langt er de fleste enige.

Men så begynner det å bli litt mer interessant.

For kroppen er ikke et regneark.
Den er et levende system.

Kroppen er ikke et regneark

I teorien høres det enkelt ut:
Kalorier inn minus kalorier brukt gir enten overskudd eller underskudd.

Og ja – det ligger noe grunnleggende riktig i det.

Samtidig opplever mange at det som fungerer på papiret, ikke alltid fungerer like godt i praksis. Ikke fordi fysikkens lover er feil, men fordi kroppen ikke er en lukket maskin.

Den har friksjon.
Tap.
Tilpasning.
Regulering.

En enkel metafor: ved i peisen

Hvis vi skal bruke en enkel metafor, kan vi tenke på kalorier som ved i en peis.

Ved er energi.
Men all ved brenner ikke likt.

Noe gir jevn varme lenge.
Noe brenner raskt opp og etterlater mest røyk.
Samme mengde ved på papiret – helt forskjellig effekt i praksis.

Det betyr ikke at energimengden er irrelevant.
Men det sier noe om at hvordan energien frigjøres, kan variere.

Et tankeeksperiment

La oss ta et tankeeksperiment.

Si at jeg trenger 2000 kcal per dag.
Og at jeg faktisk spiser nøyaktig 2000 kcal.

Spiller det da ingen rolle om disse kaloriene kommer fra sjokolade, vanlig mat eller en mer «korrekt» sammensatt diett?

Hvis vi – bare for diskusjonens skyld –
ser bort fra vitaminer, mineraler, helse, sykdom, metthet, blodsukker og alt det der.
Og kun tenker kalorier inn og kalorier brukt.

Da vil mange si:
«Ja. En kalori er en kalori.»

Og det argumentet er ikke dumt.

Samtidig er jeg ikke helt sikker på om kroppen alltid oppfører seg så matematisk.

Peanøtter og peanøttsmør

Jeg leste en gang om en studie der man undersøkte forskjellen i hvor mye energi kroppen faktisk tar opp fra hele peanøtter sammenlignet med peanøttsmør.

Samme råvare.
Samme kalorier på pakken.

Likevel viste det seg at kroppen tok opp mer energi fra peanøttsmør enn fra de hele peanøttene.

Hvorfor?

Fordi maten var bearbeidet på en annen måte.

Når vi spiser hele nøtter, må kroppen bruke energi på å tygge, bryte dem ned og fordøye dem. Noe av energien går faktisk tapt på veien.

Når maten allerede er «forhåndsbehandlet», blir mer av energien tilgjengelig for kroppen.

Ikke fordi noe er galt.
Men fordi systemet fungerer slik.

Hva betyr dette egentlig?

Betyr dette at kalorier ikke betyr noe?
Nei.

Betyr det at energibalanse er tull?
Heller ikke.

Men kanskje betyr det at det blir litt for enkelt å si:
«Det spiller ingen rolle hva du spiser, bare kaloriene stemmer.»

For kroppen er mer enn et regnestykke.
Den er et biologisk system som tilpasser seg, prioriterer og reagerer.

Og kanskje er det nettopp derfor diskusjoner om kosthold, kalorier og dietter aldri tar helt slutt.

Fordi folk snakker fra ulike ståsteder:
– noen fra fysikk
– noen fra biologi
– noen fra erfaring
– noen fra overbevisning

Og ofte har alle litt rett.

Ingen fasit – bare et spørsmål

Jeg er ikke ute etter å lande en fasit her.
Jeg er mest nysgjerrig.

Er en kalori alltid en kalori i praksis?
Eller har du selv opplevd at det ikke føles helt så enkelt?

Kilde (for de som er nysgjerrige):

Traoret CJ et al. Peanut digestion and energy balance, International Journal of Obesity (2008).
Studien viste større energi- og fettutskillelse ved inntak av hele peanøtter sammenlignet med peanøttsmør, noe som tyder på at kroppen absorberer mindre energi fra hele nøtter enn fra bearbeidede former.

Føltes som å gå med kostyme

Hvilken følelse hadde jeg når jeg gikk ned i vekt når jeg beveget meg rundt der ute med en ny og tynnere kropp?

Glede, lykke, stolt …
Nei, det var usikkerhet først og fremst.
Det kan lettest beskrives som en følelse av å gå rundt i et kostyme.

Det kan kanskje høres rart ut. Men sett det i et annet perspektiv:
Mange menn liker ikke å ha på seg dress. De føler seg ukomfortable, fordi det er noe de ikke bruker til vanlig. De fortrekker t-skjorte og dongeribukse. I dress føler de seg ukomfortabel.

Det blir litt det samme med kroppen. Jeg var på en måte komfortabel med kroppen jeg hadde, for jeg var vant til å gå rundt med den. Nå når jeg gikk ned i vekt, var det trasig, det var som å gå med et kostyme på, det føltes ikke som meg.

Jeg husker godt den følelsen. Jeg var blitt tynnere, ja. Men inni meg var jeg fortsatt den samme personen. Samme tanker, samme mønstre, samme selvbilde. Det var som om kroppen hadde forandret seg raskere enn identiteten. Og det føltes… utrygt. Ikke bare bra, slik man kanskje tror det skal gjøre.

Den psykiske siden av overvekt og vektnedgang er sterkt undervurdert. Det meste av fokuset ligger på oppskrifter, kalorier, porsjoner og tidspunkter. Jeg fikk selv utdelt noen ark fra fastlegen, med næringsinformasjon – sikkert grundig og riktig utarbeidet, men fullstendig blottet for det som faktisk var vanskelig.

For det er ikke bare kroppen som skal ned i vekt.
Det er selvbildet som må endres.
Identiteten.

Den siste gangen jeg gikk ned i vekt, gjorde jeg det annerledes. Og det er også grunnen til at jeg – mange år senere – fortsatt ikke har gått opp igjen, selv om vekten tidvis kan svinge voldsomt. Noen dager føles det nesten som om vekten øker bare av at jeg puster litt for dypt.

Forskjellen denne gangen var at jeg startet med det mentale. Ikke som et kjapt prosjekt, men som en langsom prosess. En ransakelse av hvem jeg var, hvilke historier jeg fortalte meg selv, og hvem jeg faktisk ønsket å være med den kroppen jeg jobbet mot.

Men for å få til den mentale «oppussingen», måtte jeg først legge et fundament. Og det var to ting jeg ikke forsto viktigheten av den gangen jeg startet:

For det første reduserte jeg – nesten sluttet – med alkohol.
For det andre begynte jeg å prioritere søvn.

Disse to grepene ga meg noe jeg aldri hadde hatt før: mental stabilitet. Et roligere indre landskap. Mer overskudd til refleksjon. Mindre indre kaos. Det gjorde det mulig å jobbe med identitet, ikke bare disiplin.

Og det er kanskje dette jeg ønsker å formidle:
Varig vektnedgang handler sjelden om viljestyrke alene. Den handler om hvem du blir underveis. Om å gi både kropp og hode tid til å følge med på endringen.

Det er ikke bare kroppen som skal ned i vekt.
Det er identiteten som skal vokse opp.

 

Høyt og lavt samtidig

For ti år siden var jeg høyt og lavt. På mitt laveste mentalt, og høyest på vekten.
Den gamle badevekta med snurreskive gikk forbi skalaen.
Jeg veide over 130 kilo, var konstant sliten, hadde søvnapné, høyt blodtrykk og lavt testosteron – og like lavt humør.
Sur, grinete, null energi og lite lyst til å gjøre noe.
Det eneste som hjalp der og da, var noe å putte i munnen og et glass i hånda.
Da kom smilet. Neste morgen føltes det som dritt igjen.
Slik gikk dagene.

For fem år siden innså jeg at jeg var over halvveis i livet.
Fortsatte jeg i samme spor, var jeg kanskje to tredjedeler ferdig.
Mange tuller med “midtlivskrise”. For meg ble det en midtlivsrealisasjon.
Hvis jeg noen gang skulle få det bedre, måtte jeg starte nå.
Jeg ville ikke bli oppfattet som svak, sur og sliten.
Jeg ville være sterk. Ta ansvar. Snu meg rundt.

Jeg startet ikke stort.
Jeg gikk en halvtime hver dag.
La meg tidligere – uten telefonen i senga.
Reduserte, og etter hvert kuttet ut, alkohol.
Spiste bedre og mindre.
Og viktigst: Jeg sluttet å vente på motivasjonen.
Jeg bare gjorde det. Feilet – men stoppet ikke.
Sakte kom endringen. I hodet, og i kroppen.

I dag er jeg 40 kilo lettere.
Jeg trener jevnlig, sover bedre, har energi og et stabilt humør.
Jeg svever ikke på en rosa sky. Dritt skjer fortsatt.
Jeg driver fem bedrifter med rundt femti mennesker; det er alltid nok problemer.
Forskjellen nå er hvordan jeg håndterer dem.
Jeg har mål og mening. Jeg skal forbedre kondisjonen, se hvor langt jeg kan ta kroppen, og bygge grunnmuren for en aktiv alderdom.
Det jeg gjør nå, avgjør hvordan resten av livet blir.

Jeg vil inspirere andre til å starte sin egen reise – til å bygge livet de egentlig ønsker, ikke bare leve det som “bare skjer”.

Formelen min er enkel:

1. Finn ut hva du vil.

2. Finn ut hvorfor du vil det.

3. Finn ut hva du må gjøre for å komme dit.

4. Bli klar på hva som skjer om du ikke gjør det.

5. Start.

6. Ikke stopp.

Det er egentlig hele greia.
Det er ikke de store hoppene som forandrer livet –
det er de små stegene du tar, hver eneste dag.

Og helt til slutt: Du kan ikke ChatGPT’e deg til denne oppskriften.
Du må gå krokveiene selv. Feile. Lære.
Og bli sterkere på veien.

Langsiktighet: det kjedeligste supervåpenet som finnes

 

Vi mennesker er egentlig ikke laget for langsiktighet.
Hjernen vår vil ha belønning nå, ikke om ti år.

Jeg fikk beskjed mange ganger fra legen:
Gå ned i vekt, ellers er sjansen stor for diabetes og andre livsstilssykdommer.
Gjorde jeg noe med det? Nei.
For akkurat nå var det jo ikke et problem.

Jeg røykte i ungdommen.
Visste det ikke var bra.
Men påvirket det valget om å ta den sigaretten der og da?
Nei.
For en mulig konsekvens lå langt fram i tid.

Vi mennesker reagerer på fare her og nå, ikke på farer som sakte nærmer seg.

Det er en del av evolusjonen.

Da vi vandret rundt på savannen i oldtiden, måtte vi passe oss for løver der og da, ikke for hva som kunne skje om 20 år.

Derfor klarer vi å reagere raskt på trusler i øyeblikket,
men vi klarer dårlig å ta innover oss de langsiktige konsekvensene av det vi gjør daglig.

Det samme gjelder sparing.
Kjedelig, smått og ubetydelig her og nå.
Men legg inn noen tiår som faktor, så skjer det noe merkelig
små beløp blir store summer.

Akkurat som små valg blir store konsekvenser.

Og det minner meg egentlig om tannpuss.
Om du glemmer å pusse tennene én dag, skjer det ingenting.
Men om du dropper det i et år, da blir det konsekvenser.

Så hvorfor pusset jeg tennene hver dag, men feilet på andre områder i livet?

Vi gjør det fordi det har blitt en vane.
En rytme.
Vi gjør det uten å tenke.

Og kanskje er det akkurat det som er nøkkelen til alt det vanskelige:
å gjøre det riktige så mange ganger at det blir like naturlig som tannpuss.

Langsiktighet er kjedelig.
Men det er det kjedelige som bygger livet.

Og det som virker ubetydelig i dag, kan være forskjellen mellom et liv du angrer på og et du er stolt av.

Det er aldri for sent å starte. Som ordtaket: når er beste tiden å plante et tre på? For 20 år siden. Nest beste tiden er nå.

Den var dyp...

Hvorfor motivasjon ikke virker

Vi har alle gjort det.
Satt oss mål om å trene mer, spise sunnere, sove bedre, slutte med noe eller redusere på noe annet.

De første ukene går det fint.
Vi er motiverte. Inspirerte. Full av energi.

Men så skjer det samme hver gang.
Vi glemmer litt hvorfor vi startet.
Vi fortjener jo tross alt en pause.
“Jeg kan jo ta det igjen neste uke…”

Og den lille stemmen i hodet begynner å overbevise oss om å gi opp.

Det er ikke fordi du mangler viljestyrke.
Det er fordi du er menneske.

Motivasjon er fantastisk mens du har den.
Men den forsvinner plutselig som dugg for solen.

Det er som en dusj: den varer ikke og du må gjøre det jevnlig,
ellers begynner det å stinke.

1️. Slutt å stole på motivasjon

Motivasjon er upålitelig.
Den glimrer med sitt fravær akkurat når du trenger den mest.

Jeg sluttet å stole på motivasjon.
Jeg begynte å stole på systemer jeg satte opp.

Et system krever ikke at du føler deg klar.
Det krever bare at du møter opp.

Et system er som tannpuss, du gjør det uansett.
Du trenger ikke motivasjon for å pusse tenner.
Du bare gjør det, til faste punkt i løpet av dagen.

Så i stedet for å vente på motivasjonen, spør deg selv:
👉 Hvordan kan jeg gjøre det lettere å gjøre det riktige?

2️. Men hva med motivasjon – kan den brukes til noe?

Ja. Men ikke som drivkraft, men som påminnelse.

For meg handler motivasjon om å minne meg selv på hvorfor jeg gjør det jeg gjør.
Jeg repeterer målene mine.
Jeg minner meg selv på grunnene.
Og jeg tenker tilbake på hva som skjer hvis jeg ikke fortsetter.

Hvis verken mål, grunner eller “hvorfor” gir deg motivasjon,
så er det kanskje ikke dette du egentlig vil.

🧭 Den virkelige jobben handler ikke om motivasjon – men selvforståelse

Endring handler ikke om å være motivert.
Det handler om å forstå seg selv.

Hva som trigger deg.
Hva som frister deg.
Hva som får deg til å stoppe og hva som får deg til å fortsette.

Når du forstår deg selv, kan du bygge systemer som passer deg.
Ikke perfekte, men gode nok til å virke over tid.

Det tar tid. Du vil feile, justere og finne din egen rytme.
Men den tiden går uansett.
Så du kan like gjerne bruke den på å bygge deg et system som varer.

 

💭 Motivasjon varer noen timer.
Selvinnsikt og systemer varer livet ut.

✈️ Reiser og diett – en vanskelig kombinasjon

 

Jeg har mål jeg vil oppnå. Det krever at jeg følger en plan, mesteparten av tiden.

Jeg syns at en av de største utfordringene med å følge en plan, er jobbreiser.
Hjemme har jeg kontroll, jeg vet hva jeg spiser, hvor mye, og når.
Men så snart jeg drar hjemmefra, møter jeg utfordringer og systemet kan lett rakne.

Hotellfrokoster, flymat, kiosker og buffeter.
Og det klassiske “jeg tar bare litt”-tankesettet.

Jeg har prøvd alt:
🥦 Lavkarbo, høykarbo
⏱️ Spise ofte, spise sjelden
📉 Kaloritelling, fasting
… alt funker en stund, helt til du skal på tur.

På reise blir det fort “enten–eller”.
Enten man holder alt perfekt. Eller mister alt på én dag.
Men det trenger faktisk ikke være sånn.

Etter mange forsøk har jeg laget et system som funker for meg og det overlever også reiser (som regel):

🔹 1️⃣ Planlegging

Hvis jeg kan, lager jeg matbokser.
Kyllingfilet, karbonadedeig, grønnsaker og litt ris eller potet.
Kjedelig? Kanskje. Men effektivt. Da vet jeg nøyaktig hva jeg får i meg.
Dette funker best på dagsreiser, hvor jeg kjører bil, syns jeg.

🔹 2️⃣ Faste

Jeg spiser siste måltid kl. 19 og første kl. 07.
Ikke fordi det er magisk, men fordi:

• Jeg slipper å snoke i skapene om kvelden
• Jeg sover bedre med tom mage (ja, faktisk)

Da er det lettere å ikke snackse alt for mye, når jeg har bestemt meg på forhånd, at jeg ikke skal spise etter kl 19.

🔹 3️⃣ Kaloriunderskudd

Jeg ligger omtrent 500 kcal under behovet per dag.
I teorien betyr det en halv kilo nedgang i uka.
(7 dager × 500 kcal = 3500 kcal. 1 kg fett = 7000 kcal.)
Så om jeg går litt over på en kort arbeidsreise, så er ikke det enden på alt.

🔹 4️⃣ Fleksibilitet

På hotell prøver jeg å velge smartere, men jeg teller ikke nøyaktig.
Jeg forsøker å spise det samme som jeg gjør hjemme faktisk.
Det handler ikke om å være perfekt,
bare ikke gi helt f*.**

💡 Jeg prøver ikke å gjøre alt 100 % riktig.
Jeg prøver å gjøre det riktig nok.
Også når jeg er utenfor kontrollerte omgivelser.

Og det, tror jeg, er nøkkelen til varig endring.

💬 Hva gjør du selv når du reiser og prøver å holde deg til planen?

 

Investerer du i helsen eller bare fond?

Hører stadig hvor viktig pensjonssparing er, og hvordan man bør investere for å få mest mulig igjen senere når det trengs.

Men bør vi ikke tenke på samme måte om egen helse?

Invester tid og innsats i helse nå slik at du kan ta ut et utbytte når du virkelig trenger det.

For til syvende og sist spiller det ingen rolle hvor mye penger du har, hvis kroppen ikke lar deg gjøre det du har lyst til.

Setter du ikke av tid til helse nå, øker sjansen for at du må sette av tid til sykdom senere.

Helse er den viktigste kontoen du har og du kan ikke låne mot den saldoen.

#ingemeisal #endringetter40 #nyretning

Hva om det ikke er feilene som ødelegger deg, men det at du gir opp etterpå?

Å feile er bare et problem hvis du lar det bli permanent.

Jeg har mange ganger tenkt at et øyeblikks svakhet betydde at alt var ødelagt.
At nå var det ikke noe poeng, for skaden var allerede skjedd.

I dag ser jeg på det å feile som læring.
Hvis jeg kan hente ut noe fornuftig av det, har det faktisk verdi.
Det gjør meg sterkere til neste gang.

Det er det vi gjør jevnt og trutt som skaper resultat.
Både det vi ønsker, og det vi ikke ønsker.

Resultatet jeg hadde før kom av en livsstil jeg trivdes med: godstol, snacks og drikke.
Men jeg trivdes ikke med resultatet den livsstilen ga meg.

Da jeg endret vanene mine, begynte resultatet også å endre seg.
Sakte, men sikkert.
Etter hvert lærte jeg å like de nye vanene, og da ble veien videre lettere.

Hvordan en morgenrutine endret alt

For en del år siden hadde jeg fått nok. Jeg var drittlei av overvekten, dårlig form, å pese i trappene og å føle at kroppen min ikke fungerte. Jeg følte meg som en ballong. Det var da jeg bestemte meg for å gjøre en endring – en som skulle starte helt enkelt, men vokse til å bli en vane som endret hverdagen min.

Jeg begynte å stå opp en halvtime før alle andre i huset for å ha en stille stund for meg selv. Jeg lagde en kanne kaffe, satte meg i godstolen, fortsatt søvndrukken, med PC-en på fanget. Hele den kaffekannen gjorde magen min uggen, men det var en del av vanen min – kaffe først, alt annet etterpå.

Etter en uke kom jeg over en artikkel som beskrev verdien av en morgenrutine. «Start dagen rett sett deg selv opp for suksess.» Det traff meg. Frem til da hadde morgenene hjemme vært kaos og stress. Alle sto opp samtidig, og vi kjempet om å komme oss ut døren i tide. Barna var trege, nektet å kle på seg, og jeg kjente frustrasjonen koke. Jeg sendte dem ut døra i dårlig humør rett før de skulle på skole og være klare til å lære. Jeg kjente at dette ikke var greit. Jeg bidro jo til at de startet dagen sin med negativ energi.

Det var da jeg innså at jeg kunne være nøkkelen til en bedre start, både for meg og familien. Hvis jeg endret min egen start på dagen, kunne alt annet endre seg også.

Jeg begynte å stå opp en hel time før de andre i huset. Det ble min tid, og jeg bestemte meg for at den ikke skulle fylles med scrolling på telefonen. Den skulle gi verdi.

Min nye morgenrutine ble slik:

• Drikke et stort glass vann som det aller første.

• Sitte ned med journalen min: planlegge dagen, reflektere og skrive litt.

• Lytte til en inspirerende lydbok, podcast eller video.

• Strekke ut kroppen i noen minutter for å lindre ryggplager.

• Først deretter lage kaffe og spise en rolig frokost.

Når resten av familien våknet, var jeg allerede klar for dagen. Jeg hadde fått påfyll av ro og inspirasjon og kunne møte barna på en helt annen måte. Vi fikk en hyggeligere start, mindre stress og flere gode øyeblikk før alle gikk hver til sitt.

Telefonen, den store utfordringen

Å ikke sjekke telefonen med én gang jeg sto opp, var faktisk det vanskeligste. Men jeg bestemte meg for at sosiale medier og nettaviser måtte vente til etter klokken 07. Youtube og podcaster som inspirerte eller lærte meg noe fikk være en del av morgenrutinen, men tankeløs scrolling var ikke lov. Etter hvert ble også dette en vane, en av de beste jeg har innført.

Hva jeg lærte:

Morgenrutinen endret ikke bare starten på dagen min, men hele dagen. Jeg ble roligere, mer fokusert og mer tålmodig. Og kanskje viktigst: Barna mine fikk en bedre start på dagen, noe som også gjorde meg til en bedre forelder.

Det å starte dagen på en bevisst måte er et av de enkleste og mest effektive grepene du kan gjøre for å skape varig endring. Det handler ikke om å være perfekt, men om å legge inn små vaner som gir deg en bedre start og dermed en bedre dag.

Hva er det aller viktigste å gjøre når du først har startet jakten på din nye vekt?

Så du har bestemt deg for å gå ned i vekt. Du har et mål, du har gode grunner, og du har en plan. De første ukene går kanskje bra, helt til du faller for en liten fristelse, og plutselig spretter vekta opp neste dag. Hele fremgangen kjennes bortkastet. Nå begynner du å vakle, og prosjektet står i fare.

Jeg har vært der mange ganger før. Men i dag vil jeg dele hva jeg mener er det aller viktigste  å passe på hvis du skal komme i mål.

La meg starte med en liten sammenligning:
Jeg hørte om en nordmann (husker ikke hvem) som gikk til Sørpolen, helt alene, uten etterforsyning. Da han var ferdig, sa han i et intervju: «Det er egentlig ikke vanskelig å gå til Sørpolen – det er bare å sette den ene foten foran den andre nok ganger, så kommer du frem.»

På én måte høres det jo lett ut når jeg sitter her i godstolen, i en deilig, temperert stue med en varm kopp kaffe (eller en kald Pepsi) ved siden av meg. Men i praksis innebar turen å dra en tung pulk, tåle iskalde temperaturer og isende vind – helt alene i ukesvis. Ja, det er bare å gå lenge nok, så kommer du frem. Så han hadde kanskje rett i at sånn sett er det ikke vanskelig. Men all motgangen da…

Nå er det å gå ned i vekt selvsagt ikke like ekstremt som å krysse Antarktis, men relativt sett kan det sammenlignes med mine tidligere vaner, tankesett og evne til å stå imot fristelser. Det er jo egentlig lett å gå ned i vekt: bare spis mer og beveg meg mer. Men likevell da…

For det er jo lett å planlegge når du sitter lunt og komfortabelt i godstolen og lage en plan for å «spise mindre, trene mer» i teorien. Men så er det gjennomføringen da. Slitet, motgangen, frustrasjonen, tvilen begynner å skrike: «Er dette riktig? Er det verdt alt slitet?»

Så her er svaret på spørsmålet jeg stilte først: Det aller viktigste når du har startet er å ikke stanse. Åpenbart.

Akkurat som polfareren måtte jeg planlegge for hva jeg skulle gjøre når motivasjonen var borte og fristelsene står i kø. For vektnedgang handler egentlig i stor grad om å slutte med det du liker og som gir deg glede i hverdagen. Jeg måtte blant annet kutte ned på alkohol, snacks og store matmengder. Da satt jeg plutselig igjen med hva? Jo, en følelse av slit og fravær av de små “lyspunktene” i hverdagen.

Han som gikk til Sørpolen kunne jo reise hjem etter målet og returnere til sitt tidligere liv. Men med en vektnedgang er en del av premien å fortsette å leve sånn. Polfareren kan i det minste dra hjem til øl og pizza. Men jeg – og alle andre som går ned i vekt – kan ikke bare “dra hjem” til gamle vaner.

Mange tror slanking er en periode man presser seg gjennom, for så å gå tilbake til det gamle når kiloene er borte. Men da kommer vekten løpende tilbake. For meg ble dette en aha-opplevelse: Jeg måtte akseptere at når jeg hadde oppnådd målet, var jeg ikke ferdig.

Derfor er det viktigste, etter at du har startet, å ikke slutte. Og det avhenger mye av hvordan du håndterer motgang. For meg handlet det om å finne enkle løsninger i ulike situasjoner, slik at en liten feil ikke ødela alt.

Jeg husker for eksempel at en lørdag med mye karbo – sjokolade, pizza, brus – kunne gi meg et hopp på 2–3 kg på vekta neste morgen. Tidligere ville jeg tenkt: “Alt håp er ute, jeg er håpløs.” Men nå visste jeg at det for det meste var vannvekt. To dager senere var det borte. Jeg lot ikke en slik utskeielse velte hele prosjektet, nettopp fordi jeg var forberedt på at slike humper ville dukke opp.

Etter flere år kan jeg fortelle at jeg fortsatt møter motstridende følelser. Forskjellen nå er at jeg håndterer dem lettere, og gir dem ikke stor plass. Det blir enklere over tid, men krever at du lærer av feilene dine og gir deg selv tålmodighet.

I kommende videoer vil jeg gå gjennom konkrete situasjoner – som for eksempel den psykiske nedturen når vekta plutselig står stille, eller når gamle vaner dukker opp igjen. Så trykk abonner for å få varsel når jeg legger ut neste del.

Siste tips: Ikke tenk på at du aldri skal få lov til å gjøre noe mer. Konsentrer deg om i dag nå først og fremst. Holder du ut, blir det lettere. Men det kan ta tid men det er så verdt det.

Rydd opp i hjernekontoret og få mer overskudd

Vi lever i en tid hvor hverdagslivet kan sammenlignes med en stor, rotete pose fylt med papp. Uten styring og orden tar denne pappen over hele plassen, og snart nok flyter det over. 

Flyter det over?

Dette er en metafor for våre tankers og forpliktelsers kaos, og hvordan vi håndterer dem kan gjøre en enorm forskjell.

Finn roen ved å "brette pappen"

Akkurat som du ville brettet papp for å få plass til mer i en pose, kan du organisere tankene og forpliktelsene dine for å gjøre livet mindre overveldende. 

Organiser deg og få mer plass.

Her er noen nøkkeltips for å hjelpe deg med å rydde i ditt mentale rom og unngå at det "flyter over":

1. Si nei - Ikke ta på deg mer enn du kan håndtere. Lær kunsten å si nei når du vet at din mentale eller fysiske pose er full.

2. Skriv journal - Rydd i tankene ved å få ned tankene på papir. Dette hjelper ikke bare med å organisere tanker, men gir også et nytt perspektiv på dem.

3. Lag gjøremålslister - Ikke stol på husken; skriv ned det du må gjøre. En liste gir deg en visuell påminnelse om dine oppgaver og hjelper deg med å fokusere på en ting av gangen.

4. Planlegg - Bruk kalender aktivt for å holde oversikten over tidsfrister og avtaler. En godt planlagt kalender er som en pent brettet stabel med papp – den maksimerer effektiviteten og minimerer stress.

5. Ta digitale minipauser - Gi hjernen en pause fra skjermer for å redusere stress. Dette kan øke din mentale kapasitet når du går tilbake til arbeidet.

6. Prioriter søvn - Sørg for nok hvile; søvn er avgjørende for å fungere optimalt. Tenk på søvn som nattens måte å brette pappen på – det reorganiserer og forbereder for neste dag.

7. Husk fysisk aktivitet - Hold kroppen aktiv; det forbedrer både fysisk og mental helse. Fysisk aktivitet kan være som å presse luften ut av en overfylt pappkasse, og plutselig finner du mer rom.

8. Vær sosial - Engasjer deg med familie og venner; sosial støtte er viktig for velvære. Relasjoner kan hjelpe med å "brette" våre problemer på en måte som alene ikke kan.

Ved å følge disse tipsene kan du bedre håndtere hverdagens utfordringer og mentale clutter. Organisering av mental plass tillater ikke bare for forbedret funksjon i hverdagen, men åpner også opp for mer kreativitet og tilfredshet med livet. 

"Brett pappen" og se hvordan selv en overfylt pose med utfordringer kan håndteres med ro og kontroll.

Slik håndterer du kortsiktig vektoppgang – uten å gi opp!

 

Har du noen gang gått på badevekta full av motivasjon, bare for å oppdage at den viser flere kilo mer enn forventet? Slike kortsiktige vektøkninger kan føles som et kraftig slag i magen – spesielt når du forsøker å gå ned i vekt. Men hva om denne vektoppgangen ikke nødvendigvis betyr at du har tatt flere skritt bakover i prosessen? Her får du noen råd om hvordan du takler vektsvingninger, holder på motivasjonen og fortsetter på veien mot et sunnere liv.

1. Når vekta ikke samarbeider

Det klassiske eksempelet er at du våkner en dag stappfull av motivasjon. Endelig skal du se resultater av de siste dagers innsats. Så viser tallet på vekta at du har gått **opp** i stedet for ned. Du blir skuffet, kanskje til og med frustrert, og tanken om å gi opp streifer deg.

Hvorfor skjer dette?

En av hovedgrunnene er at kroppen lagrer vann. Spesielt hvis du har spist mat med mye salt eller karbohydrater, vil vanninnholdet i kroppen øke. Mange forveksler denne vannvekten med varig vektøkning. I realiteten kan vektsvingningene over natten ofte handle om akkurat dette – vann, ikke fett.

2. Historien om “langhelgen”

For noen år siden kom det en rekke fridager på rad: Kristi Himmelfartsdag på en torsdag, etterfulgt av 17. mai på en mandag. Det ble ekstra god mat, dessert og et glass eller to. Da vekta viste hele fire kilo opp den 18. mai, kunne dette lett vært et motivasjonsdrap. Før ville det kanskje ført til at jeg ga opp helt.

Hva som egentlig skjedde

Men denne gangen visste jeg at den plutselige oppgangen i stor grad var vann. Etter noen få dager med å spise og drikke mer normalt, var de fire kiloene borte igjen. Hadde jeg ikke hatt kunnskap om hvordan kroppen fungerer, kunne jeg ha kastet bort uker – eller måneder – med innsats på grunn av en midlertidig vektoppgang.

3. Langsiktig perspektiv vs. øyeblikksbilde

Når vi forsøker å gå ned i vekt, er det fort gjort å se oss blinde på hva vekta viser fra dag til dag. Men vektreduksjon er ikke en rett linje. Vektkurven vil ofte hoppe opp og ned underveis, mens den overordnede trenden forhåpentligvis peker nedover.

Slik holder du hodet klart

1. Se på snittet: Vurder heller hva vekten viser over en uke eller to, enn fra én dag til en annen.  

2. Logg regelmessig: Noter vekt, mat og aktivitet. På den måten ser du tydeligere mønstre, og du blir mer bevisst på hva som påvirker vektsvingningene.  

3. Vær snill med deg selv: Ikke la én utskeielse (eller en helekveld med god mat) spore deg av. Er du forberedt på at vekta vil hoppe litt opp neste dag, er det lettere å takle det når du faktisk ser tallet.

4. Ha en plan for utskeielser

I blant er det helt greit å feire litt ekstra, enten det er bursdag, bryllup, jul eller en spontankveld med venner. De fleste av oss ønsker ikke å leve 100 % strengt absolutt hele tiden.

- Planlegg: Vit at vekta kan vise mer neste dag, men la ikke det tynge deg.  

- Vær bevisst: Nyt maten og selskapet, men bestem deg på forhånd for hvor mye du skal tillate deg.  

- Kom tilbake på sporet: Neste dag går du tilbake til den vanlige planen din.

5. Husk at det mentale er halve jobben

De fleste snakker om kalorier, makronæringsstoffer og treningsrutiner når temaet er vektnedgang. Men den **mentale biten** kan være avgjørende for om du faktisk lykkes. Du kan ha verdens beste matplan og treningsregime, men gir du opp på grunn av midlertidige skuffelser, når du aldri målet ditt.

Bygg mental styrke

- Tenk langsiktig: Godta at vektreduksjon er en prosess, ikke en engangsforeteelse.  

- Refleksjon: Har du en dårlig dag, reflekter over hva som skjedde, istedenfor å dømme deg selv.  

- Finn inspirasjon: Følg personer som har gjennomført vellykkede endringer, og lær av deres strategier.

Konklusjon: Det er en maraton, ikke en sprint

Vektnedgang handler ikke bare om å knipe inn på kaloriene eller løpe flere kilometer. Det handler om å forstå hvordan kroppen reagerer fra dag til dag, tåle svingningene og likevel fortsette. Ved å ha kunnskap om kortsiktig vektoppgang, unngå panikk og holde fast ved planen din, vil du gradvis se resultatene du ønsker.

Husk: Det er trenden på lang sikt som teller. La ikke vannvekt eller en festdag knuse motivasjonen din. Hold ut, stol på prosessen – og før du vet ordet av det, er du et godt stykke på vei mot målet ditt!

Lykke til med vektnedgangen – og husk å fokusere på både det fysiske og det mentale!

Lyktes endelig. Gikk ned 30 kg uten sprøyter og kirurgi.

 

«Hvordan i all verden gikk du ned 30 kg uten ekstremdiett, operasjon eller injeksjoner?

Det er mange som spør meg om dette i forbifarten, og de forventer ofte å få høre enkelt svar om en spesiell diett eller et treningsopplegg. Men svaret mitt er noe helt annet, og det er for langt til å forklare raskt uten å forvirre folk. Folk tror det bare handler om mindre mat og mer trening, men det aller viktigste er noe annet – og nå skal jeg fortelle deg hva.»

«Jeg husker spesielt en tur til legen for å sjekke blodtrykket mitt. Jeg var overvektig og legen sa (igjen) at jeg burde gå ned i vekt. Greit nok. Han fant fram sju ark med kostholds- og treningsråd fra et offentlig kontor, og sa:

"Her har du alt du trenger. Bare følg dette."

Jeg tok imot arkene og betalte i automaten på vei ut. Men da jeg kom hjem, kastet jeg alt rett i søpla. Hvorfor? Jeg hadde jo fått "oppskriften" – i teorien skulle alt gå på skinner!

Men spør deg selv: Er det virkelig mangelen på slike ark som gjør at jeg er feit?

«Når du skal gjøre en forandring, finnes det alltid to nivåer:
Fundamentet – identiteten vår/følelsene våre.
Taktikken – de praktiske grepene, som dietter, treningsplaner og så videre.

Tenk på det som å bygge et hus: Før du graver i tomta, må du vite hva du skal bygge, og hvorfor. Du lager tegningen (strategi) før du starter med hammeren og spikeren (taktikk). Men for mange som vil ned i vekt, hopper man rett til taktikken, uten å ha en mental forankring. Da lander frøene på steingrunn – ingenting varer.

Så da legen ga meg sju ark med "gjør slik, gjør sånn," var jeg ikke klar i hodet. Jeg visste ikke hva jeg egentlig ville oppnå eller hvorfor. Derfor havnet arkene i papirsøpla.

If you know why, you can bear almost any how.»

Men å endre seg er vanskelig og skummelt. La meg fortelle en historie.

«La meg være ærlig: Jeg elsket øl. Mye av den sosiale identiteten min lå i å være en slags øl-ekspert. Jeg vurderte å bli øl-sommelier, hadde hyllemeter med ølbøker og folk kjente meg som “han med ølen i hånda." Men jeg veide over 130 kg, hadde søvnapné og konstant høyt blodtrykk.

Til slutt skjønte jeg at en varig endring måtte begynne med å skifte hvem jeg var. Jeg måtte si ha det til "Inge 1.0" og starte veien mot "Inge 2.0.” Men den tanken var skremmende, for hvem var jeg, om ikke han som elsket øl og alltid hadde en bayer tilgjengelig? Hva ville vennene si hvis jeg plutselig takket nei til pub-turer eller byttet ut pizza med salat?

Og hvordan i alle dager kunne jeg se for meg å slutte med alt det jeg liker. For jeg likte jo øl. Og jeg kunne ærlig talt ikke se for meg å kunne bli til en annen person som foretrakk en annen livsstil, som i realiteten innebar å gjøre det motsatte av alt jeg gjorde da. Men jeg var lei av å være mental svak, andpusten av å knyte skoa, bli sett på som en syk stakkarslig person, dårlig forbilde for barna, jeg ville ikke se frem mot en sykelig alderdom eller kort alderdom. Dette tvang meg til å stille meg selv noen spørsmål:

«For å finne ut hvem jeg ville være, tok jeg i bruk gyngestoltesten. Jeg spurte meg selv:
Om jeg er så heldig å bli 80 år, sitter i gyngestolen og tenker tilbake på livet, hva ønsker jeg å huske med stolthet?
Om 10 år fra nå – hvordan vil jeg at livet mitt skal se ut?
Hvis jeg kunne reise tilbake i tid og møte meg selv for 10 år siden, hva ville jeg si til meg selv?

Ingen av svarene var “drikke mye, være overvektig og i dårlig form.” Tvert imot, jeg ville se meg selv som sterk, handlekraftig mann, med mål og retning. En far barna kunne være stolt av og ikke skjemmes av.

Poenget er: Uten en strategi for hvem du vil være, blir taktikken meningsløs. Jeg måtte se for meg hvem jeg ville bli til, deretter gjøre det som den personen antageligvis ville ha til vaner, i dag. Da vil jeg bli til den personen, hvis jeg bare holder ut.

«Så hvordan kommer du i gang? Du kan begynne med å:
Stille deg de dype spørsmål. Send meg en epost, så skal jeg sende deg et papir tilbake som du kan bruke til å stille disse spørsmålene.
Tenk konsekvens: Hva skjer om du ikke endrer deg? Å bli klar over hva som kan skje om du fortsetter som før, gir deg en kraftig motivasjon.

Når du har alt dette klart for deg, først da er du klar til å gå videre på en slik måte at endringen din kan bli varig.

«Hvis du kjenner deg igjen i det å få gode råd som bare går i søpla fordi du egentlig ikke vet hvorfor du skal endre deg, håper jeg dette hjelper deg i gang.
Husk: Identiteten din styrer de nye vanene, ikke omvendt.
Fokuser på strategien før du går på taktikken.

Vil du høre mer om hvordan jeg gikk fra “øl-konge” til “Inge 2.0”? Legg igjen en kommentar, abonner på kanalen, og del gjerne videoen. Takk for at du så på!»

Easy come, easy go? Hvorfor enkle løsninger ikke alltid skaper varige resultat

Å se etter langvarig suksess i vektreduksjon

Når jeg reflekterer over tidligere mislykkede forsøk på vekttap, ser jeg mange likhetstrekk med historiene fra boka "Lotto-millionærene". Boka forteller om mennesker som plutselig vant store summer og hvordan de forvaltet sin uventede rikdom. Noen mistet alt de hadde vunnet, mens andre brukte pengene til å skape en varig positiv endring i livene sine.

Kortsiktig suksess er ikke nok

Tidligere i mitt liv prøvde jeg meg på diverse pulverkurer som lovet raskt vekttap. Jeg ristet pulveret i vann, drakk det, og ja, kiloene forsvant raskt. Men hva skjedde da kuren var over, og jeg gikk tilbake til gamle vaner? Akkurat som noen av lotto-vinnerne, brukte jeg ikke denne "gevinsten" til å gjøre varige endringer. Uten å ha arbeidet med underliggende vaner og livsstil, kom vekten tilbake like fort som den forsvant.

Parallellen til lotto-vinnere

Slik som lotto-vinnerne som raskt blåste alle pengene sine fordi de ikke hadde planlagt eller forberedt seg på hvordan de skulle håndtere sin nye økonomiske situasjon, hadde jeg ikke utarbeidet en langsiktig plan for å opprettholde min nye vekt. Jeg hadde ikke "fortjent" min nye slankere kropp gjennom hardt arbeid eller ved å endre livsstil, og derfor var ikke endringene varige.

Viktigheten av bærekraftige endringer

Jeg innser nå at ekte og varig forandring krever mer enn bare en midlertidig løsning. Det krever en forståelse av og et engasjement for en helt ny livsstil. Det er ikke nok å ønske seg å være slank; man må forstå hvorfor man vil det og hvordan man kan opprettholde det over tid.

En ny tilnærming til fest og sosialt liv

Tidligere var jeg festens midtpunkt, alltid klar for en ny runde med mat eller en ekstra drink. Jeg tok for meg av alt, fra middager til shots, og var ofte sist mann som stod igjen ved festens slutt. Dette var en del av problemet, og erkjennelsen av det har vært viktig for å kunne planlegge en annen tilnærming til mat, drikke, og sosiale sammenkomster.

Oppsummering og veien videre

For å oppnå varig vekttap, må jeg endre mer enn bare kostholdet; jeg må endre mitt forhold til mat og sosiale aktiviteter. Jeg må også skape nye vaner som er like naturlige som de gamle vanene var destruktive. Dette krever planlegging, tålmodighet og en vilje til å gå dypere enn bare overflaten av problemet.