Når ukene går på repeat

I barndommen jobbet jeg på en gård med melkekyr. Kyrne, eller kuene som noen sier, er vanedyr uten å kunne klokka. Om sommeren stod de klare ved fjøsdøra på ettermiddagen for å slippe inn. Hver dag, samme rutine.

Så, midt i livet, begynte jeg å kjenne på det samme. Hver dag var lik. Lite variasjon. Forutsigbart og føltes kjedelig.

I 20-årene bestod ukene av å jobbe så mye som mulig, tjene penger og holde ut til fredagen kom. Da var det full pinne hele helgen. Det var ingen forutsigbarhet egentlig, jeg kunne våkne hvor som helst etter et fuktig lag. Slik gikk årene, og det var en periode som ga både mål og mening i ukene den gang. I hvert fall føltes det slik da, sånn jeg husker det.

Etter hvert kom dagene inn i et mer forutsigbart mønster. Familie, hjem og jobb tok over. En ny periode materialiserte seg, med mindre spontanitet og mer forutsigbarhet.

Jobben tok mye av dagen. Så var det middag, og noen timer med kjøring av barn hit og dit. Kvelden kom, og resten av tiden gikk til scrolling eller Netflix, sammen med noen øl.

Neste dag: repeat.

En uke lignet på den neste, og etter hvert begynte en tanke å melde seg oftere og oftere:

Er dette alt? Har jeg blitt som kyrne, som går på automatikk.

Dagene gikk sakte, mens årene fløy. Og det er egentlig ikke så rart. Hjernen fester seg ved det som er nytt. Når en dag er lik den neste, er det ingenting å feste seg ved, og det blir vanskelig å skille ett år fra det neste. Da føles det som om årene bare forsvinner.

Hvor ble det av livet jeg skulle leve?

Et menneskeliv er sånn cirka 4000 uker langt. En stor del av dem er voksenliv, og jeg hadde nå cirka 2000 uker igjen. Skulle jeg leve disse like ukene og kalle det et liv?

Etter en del ransakelse i hjernekontoret landet jeg på to ting.

Det første var at en viss forutsigbarhet i hverdagen faktisk er bra. Det er strøm i kontakten, mat i kjøleskapet, familien har det bra, og jeg slipper å ta vanskelige avgjørelser med store følger hver eneste dag. Mange steder i verden er det ikke slik. Husk savnet etter den vanlige, kjedelige hverdagen da Covid tok den fra oss. Vi savnet ikke det spennende da, men vi ønsket tilbake det vanlige.

Så forutsigbarhet alene er ikke problemet. En del av problemet var at jeg tok den for gitt. En varm dusj og et fullt kjøleskap er ting som ville vært ren luksus for de fleste som har levd før meg, og jeg tenkte ikke over det en eneste gang. Det ble punkt 1 for meg: begynn å vise takknemlighet for det som er. For er man fornøyd med det man har, kan man alltid ha det bra med seg selv.

Men takknemlighet alene fyller ikke 2000 uker. Et meningsfullt liv må også ha litt av det motsatte. Litt uforutsigbarhet. Litt spontanitet. Det må være litt mandag for å sette pris på at fredagen kommer.

Det ble punkt 2: jeg må ut av komfortsonen. Gjør noe jeg syns er vanskelig, noe som krever at jeg bryner meg på noe. Ha noen prosjekter og mål.

Jeg tok på meg selv som et prosjekt. Gå ned i vekt, endre helsen min. Det har vært vanskelig, og jeg har virkelig fått brynet meg på en tøff motstander: meg selv.

Ved siden av har jeg mini-prosjekter. Motbakkeløpet Oslos bratteste nå til helgen, for eksempel. Det er så jævlig at jeg glemmer det hver gang, og melder meg på igjen.

Men det er forskjell på et prosjekt som fyller en helg og et prosjekt som fyller et liv. Motbakkeløpet gir meg en god historie. Det er kroppen som ga meg ukene tilbake. Det store prosjektet må koste noe, det må ta tid, og du må ikke kunne kjøpe deg forbi det.

Hva det er, må du finne ut selv. Ta førerkort på motorsykkel. Skriv en bok. Lær et språk. Ta en utdanning du droppet den gangen. Gå ned de kiloene du har snakket om i ti år. Det viktige er ikke hva, men at det er ditt, og at det er vanskelig nok.

For da skjer det noe med årene også. De begynner å skille seg fra hverandre igjen. Ikke fordi hver dag er ny, men fordi du kan se hvor langt du har gått. Tiden går jo uansett, så da kan jeg like gjerne gjøre noe for at jeg skal ankomme det stedet jeg vil komme til.

Konklusjon:

Vise takknemlighet er viktig. Det er noen som ville gitt alt for å ha ditt liv nå. Når jeg tenker slik setter det ting i perspektiv og jeg slutter å sutre over ting som ikke betyr noe.
Dernest må du finne deg et prosjekt, noe å bryne deg på eller sette deg noen mål, du kan jobbe mot. Noe som er vanskelig og som tar tid.

Ikke sikkert dette løser alt, men for meg skapte det en mer spennende hverdag.

Fiks meg!

Når vi ser andres problemer, kan det være lett å tenke: Hvorfor gjør de ikke noe med det? Det virker jo lett å fikse: Slutt med tobakk, gå ned i vekt, slutt å drikk brus, start å trene…

Men sjelden er det en enkel sak. La meg bruke meg selv som eksempel:

Jeg hadde høyt blodtrykk.
Og fikk medisin for det.

Hadde høyt kolesterol.
Det var også medisinert.

Og jeg hadde søvnapne.
Bruke en såkalt CPAP-maskin for det.

Alt ble forskrevet av legene, som brukte de verktøy de hadde til rådighet for å prøve å bedre min situasjon.

Jeg bestilte legetimer og ønsket at noen skulle «fikse» meg.
Legen skulle sikkert ønsket han kunne endre meg, men det går jo ikke på det lille kvarteret satt av annenhver måned.

Tross alt har jeg brukt mange tiår på å lage vaner som skapte alt dette.
Og det å nå forvente at en setning at en lege skal omgjøre alt dette på den tilmålte tiden… det er å tro på julenissen.

For endringer tar tid.
Og det må komme innenfra den enkelte selv.

Men vi ønsker raske resultatet. Helst uten særlig innsats.
Det støttes opp av store overskrifter: Slik får du eller slik blir du på x antall uker.

Jeg tror mange gir opp for tidlig fordi de forventer å føle seg som et nytt menneske etter noen få uker. Men ofte skjer endring nesten usynlig i starten.

Jeg ble kvitt høyt blodtrykk og kolesterol er innenfor normale verdier.
CPAP-maskinen er også pensjonert.
Var det enkelt. Nei.
Var det tidvis frustrerende. Ja.
Tok det 10 uker. Nei, langt i fra.

Det jeg vil frem til er at hvis du ønsker å endre på noe, så må du ikke forvente en perfekt vei fremover. Endring kan være en grisete jobb, som skaper mye frustrasjon.

Men hvis man holder ut, lærer av feilsteg og bare fortsetter.
Litt etter litt, så kommer resultatet.

Leger er gode samarbeidspartnere. Men det som hjalp meg, til å endre meg, var ikke det legen sa. Men refleksjonene jeg gjorde. Studerte vaner og atferd og brukte meg selv som studiekasus.

Mine tanker er at mange som skal endre på livsstil kunne hatt god hjelp av en coach eller samtalepartnere i tillegg til fastlegen. En god coach skal ikke fortelle hva du skal gjøre, men hjelpe deg til å finne ut selv hva du ønsker og hvordan du skal gjøre det.

For det kan være vanskelig å stå i slike prosesser på egenhånd.

 

 

Den viktigste dietten er kanskje ikke maten

Mange spør meg:

Hvilken diett gikk du på for å gå ned så mye i vekt?

Jo mer jeg tenker over det, jo mer tror jeg det finnes en annen diett som er minst like viktig, kanskje viktigere.

Media-dietten vår.

Med media-diett mener jeg alt vi mater hodet med gjennom dagen. Alt innholdet vi konsumerer.

Men er denne media-dietten bevisst?
Er det du som oppsøker innholdet?
Eller er det feeden og algoritmene som bestemmer hva du får i deg?

Hvis det er sistnevnte, altså at algoritmene “mater” deg med innhold, vil jeg nesten sammenligne det med å ha en velmenende bestemor konstant på besøk, som vet akkurat hva du liker aller best å spise og serverer deg mengder av nettopp det hele tiden.

Uten at du klarer å si nei.

Hva er problemet da?

Her er min påstand:
Det du fyller hodet med over tid, påvirker hvordan du tenker, føler og handler.

Så hvis du ønsker å oppnå eller endre på noe, kan du ha mye å tjene på å oppsøke innhold som opplyser deg, utfordrer deg eller øker forståelsen din rundt temaet.

Hvilke bøker du leser.
Hvilke podkaster du lytter til.
Hvilke videoer du ser.
Hvilke mennesker du følger.

Alt dette former deg litt over tid.

Før var jeg innom VG og NRK sikkert 20 ganger om dagen og brukte mye tid på korte snutter på alle plattformer.

Nå prøver jeg heller å bruke mer tid på podkaster, bøker og lange diskusjoner på YouTube. Ting som lar meg gå mer i dybden på temaer jeg er opptatt av.

For eksempel:
Menneskelig atferd, vaner og tankesett.
Politikk og økonomi, i Norge og verden.
Trening og kosthold, som egentlig er en eneste stor hengemyr av ulike retninger.
Filosofi og livsvisdom.

Samtidig prøver jeg å være bevisst på å ikke havne i et ekkokammer hvor jeg bare konsumerer innhold jeg allerede er enig i.

Jeg vil også bli eksponert for tanker og perspektiver som utfordrer det jeg trodde var riktig.

Ofte viser det seg jo at ting ikke er så enkle som jeg først trodde.

Plasserer jeg meg selv på en moralsk høyde ved å si dette?

Det er i hvert fall ikke intensjonen min.

Jeg har også lett for å “overspise” av det algoritmene serverer meg.

Det er helt greit å la seg fore litt av bestemor innimellom.
Men kanskje ikke hele tiden, hvis målet er å unngå å bli overvektig, enten helt konkret eller i mer metaforisk forstand.

Hva er dine faste kanaler konsumert jevnlig?

Jeg gikk opp 5 kilo på 8 dager i Italia

 

Det tok kroppen omtrent 8 dager å ødelegge det hodet hadde brukt måneder på å bygge opp.

Imponerende effektivitet egentlig.

Først 3 dager i Roma.

For en by.
Full av folk, tutende biler og gamle severdigheter overalt.

Man ser jo ofte for seg hvordan en ferie skal bli.
Sjelden blir den akkurat slik.

Der sto jeg.
Svett middelaldrende mann med barnevogn ned “The Spanish Steps” i varmen.

Hva som egentlig er så spesielt med akkurat de trappene er jeg fortsatt litt usikker på.

Siden vi var 5 personer hadde vi to hotellrom.
Ett til guttene og ett til meg, kona og 4-åringen.

Guttene syntes det var varmt på rommet og åpnet vinduet.

Stor feil.

Plutselig var rommet fullt av mygg.
Ikke små mygg heller. Finnmarksvidda-nivå.

Så da måtte far ut på myggjakt etter leggetid.

Jeg tenkte at Roma sikkert ikke var så fullt i starten av mai.

Der tok jeg feil.

Både Pantheon og Colosseum hadde rundt 3–4 timers ventetid.

En utålmodig 4-åring er ikke spesielt kompatibel med den typen køsystem, så vi fikk nøye oss med å se monumentene fra utsiden.

Vi liker jo å spise middag rundt 17–18 hjemme i Norge.

Det viste seg å være ganske uinteressant for italienske restauranter.

Kjøkkenene åpnet omtrent når vi begynte å bli trøtte.

Etter noen dager dro vi videre til Santa Marinella ved kysten.

Kontrasten til Roma var enorm.

Nesten litt for rolig.

Der handlet livet stort sett om:
bading
pizza
sjømat
og å finne ut hva man skal spise igjen 3 timer senere.

Togturen dit var også en liten opplevelse.

Overfylt togstasjon i Roma.
Ingen annonsering av stoppesteder på toget.
Ingen skjermer.

Så vi måtte følge med på Google Maps for å forstå hvor vi var.

Og bagasjeplass?

Glem det.

Når det gjelder italiensk pizza kommer jeg sikkert til å provosere noen nå, men helt ærlig:

Jeg er ikke sikker på om jeg liker den bedre enn den vi spiser her på berget.

Siden barna sjelden spiser opp det de skal ha, trår far til og spiser restene.

Ja, jeg vet.

“Spis ikke det som ellers skulle blitt søppel.”

Men det førte i hvert fall til at jeg fikk smakt mye pizza.

Mye av pizzaen var ganske enkel på smak, med mild tomatsaus og mindre krydder enn vi er vant til hjemme.

Kanskje vi nordmenn egentlig er litt bortskjemte på kraftigere smaker?

På matbutikken ved hotellet fant vi derimot gode oster, skinker og biffer til priser som gjør fråtsing i kvalitet mulig.

350 gram marmorert biff til 60–70 kroner.

Så ja…
5 kilo opp.

Men det som kanskje er enda mer fascinerende er hvor fort hodet begynner å tenke:

“Nå har skaden skjedd, så nå er det vel ikke så nøye lenger.”

Det er egentlig den tanken man må passe seg mest for.

For løsningen er sjelden å starte et nytt liv på mandag.

Det handler som regel bare om å plukke opp igjen de gode vanene så fort som mulig.
Ikke gjøre et lite avvik om til en lang periode på feil spor.

Så nå er det tilbake til hverdagen igjen. Og det er jaggu godt.

Minste motstands vei

Innlegget om alkoholpausen min fikk 400 000 visninger og 22 000 reaksjoner på facebook.

Det var voldsomt – på et innlegg jeg egentlig trodde de fleste ville scrolle forbi.

Hvorfor traff akkurat det så mange?

Tross alt: Det er litt sært å ikke drikke alkohol.

Kanskje fordi det er interessant å se noen gjøre det man selv har tenkt på – men ikke gjort.

For forholdet til alkohol er ofte litt todelt.

Man liker det.
Og samtidig ikke.

Jeg kunne egentlig tenkt meg å være foruten. Det er digg å ikke være i dårlig form.

Samtidig liker jeg det. Det er sosialt. Det føles gøy.
Og det er jo det “alle” gjør.

Det er tross alt lettest å bare følge strømmen.

Gjøre det alle andre gjør.
Følge minste motstands vei.

Å gjøre det vanskeligere for seg selv føles ikke akkurat fristende.

Men når kjenner man egentlig på mestring, kontroll og glede?

Jeg vil påstå: når vi gjør noe som krever litt.

La meg dra en sammenligning.

Tenk på livet som en elv.

Vannet finner alltid veien med minst motstand.
Og over tid graver det seg dypere og dypere ned.

Til slutt er det ikke et valg lenger.
Det bare er sånn.

(Sånn som Grand Canyon – gravd ut av en elv, litt etter litt.)

Slik fungerer vaner også.

De starter små.
Så blir de mønstre.
Så blir de deg.

“Sånn er jeg bare.”

Men det er ikke sikkert det er sant.

Det er mulig å endre retning.
Men det skjer sjelden ved å ta seg sammen en uke eller to.

Du kan prøve å stoppe elven brått.
Men uten en plan finner vannet en annen vei.
Ofte tilbake til det gamle.

Å lage et nytt elveløp tar tid.

Det føles tungt i starten.
Lite resultat.
Lite motivasjon.

Men etter hvert skjer det noe.

Det nye sporet begynner å sette seg.

Jeg har gjort det selv.

Jeg bråsluttet ikke med alkohol.
Jeg trappet ned over tid.

Ble vant til å ikke drikke i situasjoner der det før var helt naturlig.

Etter hvert tok jeg valget om å slutte helt.
Men da var det allerede mye enklere.

Det nye elveløpet var i stor grad laget.

I dag kjenner jeg mest på gevinsten:
mer energi, aldri fyllesyk, kan alltid kjøre bil.

Det føles ikke som et savn lenger.

Det samme med trening.

Jeg startet ikke med harde økter.

Jeg startet med å gå 30 minutter hver dag.

Etter hvert ble det en vane.
Etter rundt ett år – og 20 kg lettere – begynte jeg på treningsstudio.

I dag trener jeg fordi jeg vil.
Ikke fordi jeg må.

Hadde jeg startet rett på fullt kjør,
hadde jeg mest sannsynlig gitt meg.

Den store misforståelsen er at dette handler om viljestyrke.

At vi bare må skjerpe oss.

Men elven vinner hvis terrenget er det samme.

Så hvis du faktisk vil endre noe,
må du gjøre noe med landskapet rundt deg.

Gjør det gamle litt vanskeligere.
Gjør det nye litt lettere.

Ikke perfekt.

Bare litt lettere.

For til slutt er det dit livet ditt går uansett:

der det er minst motstand.

Og spørsmålet er egentlig ganske enkelt:

Er du fornøyd med retningen elven din har nå?

Jeg drakk alkohol i 30 år. Nå har det vært 2 år uten.

Jeg startet tidlig. Var vel 13-14 år første gangen.

Første gangen ser du på bildet. Jeg var han under bordet.

Etter det kom 30 år med jevnlig inntak.

I ungdommen var det mest drikking på helg for å bli full og gjøre dumme ting, utenfor komfortsonen.

Etter jeg kom opp i årene ble alkoholinntak mer vridd over mot kultur og smak. Og slik fikk alkohol mer og mer plass i livet, også midt i uken. Enhver sosial tilstelning innebar alkohol.

Det er ikke rett eller galt, bare en observasjon.

Nå har jeg ikke drukket alkohol på straks 2 år.

Folk syns jeg er rar.

Folk lurer på hvordan jeg kan ha det gøy uten alkohol.

Ta det med ro. Jeg dømmer ingen.

Er ingen anti-alkohol-forkjemper.

Faktisk: Jeg har ikke sagt at jeg aldri skal drikke igjen.

Men, det er bare at jeg velger å ikke drikke, fordi jeg syns det er så mye bedre.

Og denne forbedringen gjelder ikke bare det å ikke være fyllesyk neste dag.

Nei, det er en slags nullstilling av hjernen for min del.

Etter noen måneder opplevde jeg en ny glød i hverdagen. Det var som om jeg vasket en skitten frontrute på bilen og jeg plutselig kunne se klart igjen.

Det var jevnere humør, kunne kjenne mer på gleder i hverdagen jeg før ikke gjorde.

Denne endringen forventet jeg ikke.

Den store overraskelsen derimot var: Jeg trodde det å ikke drikke skulle være en evigvarende kamp mot fristelsen.

Men nå savner jeg det ikke i det hele tatt. Det har forsvunnet fra radaren min totalt. Selv når jeg sitter sammen med andre som drikker gjør det meg ikke det skafte grand.

Slik jeg ser det:

Jeg inntok alkohol i 30 år. Nå har jeg vært uten i 2 år straks.

Det har vært et fint eksperiment, for å lære om meg selv.

Nå er det ikke et eksperiment lenger. Nå er det meg.

Jeg ble slått av 80-åringer i motbakkeløp

 

Og jeg er egentlig ganske fornøyd med det.

For ikke så lenge siden ble jeg andpusten av å bøye meg ned for å ta på skoene.

Det er litt brutalt å si det høyt, men det var der jeg var.

I dag kan jeg stille i Oslos Bratteste.

Jeg kom på plass 925 av 984 deltakere.

Og ja… jeg kom bak flere i 80-årsklassen.

Men jeg kom meg opp.

Den bakken er egentlig en slalåmløype.
Og det er helt jævlig å gå opp der.

Og det er vel litt av poenget.

Forskjellen fra før er ikke at jeg plutselig er blitt i toppform.

Det er at jeg faktisk klarer ting jeg ikke klarte før.

Og mye av det startet med noe så enkelt som å gå.

De første 20 kiloene gikk jeg ned uten noe treningsprogram.

Ingen styrketrening.
Ingen løping.

Jeg gikk.

30 minutter, minst 5 ganger i uka.

Hvis vi skal gjøre det litt mer avansert, så kan vi snakke om intensitet.

Det mange kaller sone 2, er egentlig ganske enkelt:

Du skal være litt andpusten, men fortsatt kunne snakke i hele setninger.

Når du er der, så skjer det noe annet enn når du bare tusler rolig.

Du bygger kondisjon.
Du får mer igjen for tiden du legger inn.

Men det betyr ikke at rolig gåing er bortkastet.

Det er ofte det som gjør at du faktisk kommer deg ut døra.

Og det slår alt annet.

Jeg merker selv at det er mye enklere å få til dette på tredemølle.

Når jeg går tur med hunden, så må jeg stoppe opp hele tiden.
Da får jeg ikke opp intensiteten.

På mølle har jeg mer kontroll.
Fart, stigning, jevnt tempo.

Og så skal jeg være ærlig:

Det er ganske kjedelig.

Så jeg ser på en serie.

Men det funker.

Jeg elsker også å gå ute i naturen.

Bare at det er noe annet.

Det gjør jeg fordi jeg har lyst.
Ikke fordi jeg nødvendigvis skal ha maks treningsutbytte.

Og kanskje er det egentlig det som er hele greia:

Det trenger ikke være perfekt.
Det trenger ikke være imponerende.

Det må bare være noe du gjør ofte nok.

Jeg skal stille i Oslos Bratteste igjen i år.

Målet er ikke å vinne.

Bare å slå min egen tid.

(og kanskje… ikke bli slått av 80-åringene)

Du våkner ikke opp en dag og får et nytt liv bare ved å ønske det

Opplever du at årene går fortere? At dagene bare glir litt inn i hverandre? At livet går litt på autopilot?

Og så kommer tankene.

- Er det bare dette?
- Var det sånn det skulle bli?
- Hva skjedde egentlig?

Det handler ikke bare om kropp og helse.

Det kan være jobben du egentlig ikke trives i. Energien som ikke er der lenger. Forholdet som går litt på autopilot. Eller bare følelsen av at du spiller en rolle du ikke helt valgte selv.

Så tenker du at nå må jeg gjøre noe.

Og du starter.

Du trener. Tar kurs. Prøver å spare mer penger. Slutter med noen uvaner.

Første uken går det bra. Men så…
Problemet er at du starter i en tilstand du ikke skal leve i.

For du har ikke møtt motstanden enda.

Den kommer på en helt vanlig mandag.
Når du har fått lite søvn. Mye å gjøre. Ingen som følger med. Ingen applaus.

Og du kjenner det.

Hvorfor gidder jeg dette egentlig?

Det er der de fleste faller av.

Ikke fordi de er svake, men fordi de bygde planen sin på motivasjon, ikke på noe som faktisk holder når det blir tungt.

For meg startet det med en ganske ubehagelig tanke.

Hvis dette skulle vare, måtte jeg bli en annen person.

Ikke bare gå ned i vekt. Ikke bare ta meg sammen.

Men faktisk bli en fyr som trener. Som spiser med litt mer bevissthet. Som er et forbilde for barna mine, ikke et skrekkeksempel.

Så jeg gjorde tre ting.

Jeg bestemte hvem jeg skulle bli, ikke bare hva jeg skulle oppnå.

Jeg bygde hverdager som støttet det. Ikke perfekte dager, men gjentakelser.

Og jeg sluttet å jage resultatet. Jeg begynte heller å se på om jeg gjorde jobben.

Og vet du hva som skjedde?

Ingenting, på en stund.

Jeg feilet. Flere ganger. Falt litt tilbake.
Men fortsatte. Og det er ikke som i monopol: At man rykker tilbake til start.

Nei, hver gang starter man lenger frem.

Det føltes litt som å være en stenhugger.

Du står der og hakker i en ru stein. Slag etter slag. Dag etter dag. Og det skjer ingenting som du kan se.

Men så, en dag, løsner noe.

Ikke på grunn av det ene slaget, men på grunn av alle de du tok før.

Sånn er endring også.

Du bygger ikke bare et resultat. Du bygger deg selv.

Du blir en person som gjør de tingene som før føltes tunge. Ikke fordi det plutselig er lett, men fordi det er blitt en del av deg.

Men her er sannheten.

Dette skjer ikke av seg selv.

Du må velge det. Du må legge til rette for det. Du må gjenta det.

Selv når du ikke har lyst.

Spesielt da.

Så hvis du kjenner at dagene går litt på repeat. At noe mangler. At du egentlig vet at du kunne fått til mer.

Da er kanskje ikke spørsmålet hva du vil oppnå.

Men hvem du vil være om fem eller ti år.

Og kanskje enda viktigere.

Hva gjør du i morgen, når du ikke har lyst?

Mer blid av natur, eller er humøret vårt fabrikkinnstilt?

 

Du kjenner kanskje noen som alltid er irriterende glad og blid?
Eller kanskje du er en slik en selv?

Jeg har truffet noen slike folk opp gjennom årene.
Og jeg må innrømme at jeg har lurt på én ting:

Kan man egentlig bli mer blid av natur, eller er humøret vårt fabrikkinnstilt?

Men hvorfor er det slik at noen er blidere enn andre?
Er dette et valg, eller er vi født sånn?

La oss sette opp en skala:

1 = sur
5 = midt på treet
10 = kronisk blid

Jeg mistenker at vi er født med en slags fabrikkinnstilling – eller «factory setting». Noen starter lavere på skalaen, andre høyere. Og så beveger vi oss opp og ned rundt dette nivået hele tiden.

For eksempel: Si at jeg egentlig er en 6-er til vanlig.
En dag er jeg ekstra glad og kanskje en 8.
Andre dager er jeg mer sur og er en 4.

Men over tid pendler det gjerne tilbake til den fabrikkinnstilte plasseringen.

Min misunnelse til denne kronisk blide personen, som alltid kom på kontoret nynnende og smilende, gjør at jeg av og til har lyst til å være litt mer der selv.

Kan jeg endre fabrikkinnstillingen min slik at jeg får en fast innstilling på 7 eller 8 i stedet for 6?

Jeg er jaggu ikke sikker på om dette gjelder alle. Men jeg heller mot at det faktisk kan påvirkes litt. For min del har jeg i hvert fall beveget meg litt opp på skalaen.

I alle fall føles det slik, selv om jeg fortsatt har det samme alvorlige ansiktet.

Jeg tror ikke det først og fremst skyldes at jeg har tvinget meg selv til å endre personligheten. Snarere at jeg har gjort noen endringer i hverdagen som har gjort at den egentlige «fabrikkinnstillingen» har fått komme mer frem.

Det er spesielt tre ting som har påvirket min fabrikkinnstilling:

1. Prioritere søvn

2. Slutte med alkohol

3. Starte å trene

Disse tre tingene forsterker hverandre.

Mindre alkohol → bedre søvn
Bedre søvn → bedre humør
Bedre humør → lettere å ta gode valg

Den største endringen i humøret merket jeg faktisk omtrent tre måneder etter siste alkoholinntak.

Etter en periode uten alkohol stabiliserer kroppen og hjernen seg igjen. Da blir det lettere å kjenne glede over små ting i hverdagen – ting som tidligere kanskje ble overdøvet av alkoholens påvirkning på dopaminsystemet.

«Går det an å slutte med alkohol? Du som var en øl-hund før?» får jeg av og til høre.

Ja, tydeligvis går det an.
Og for meg har det hatt en enorm påvirkning.

Oppsummert:

Mindre alkohol.
Nok søvn.
Litt trening.

Det kan påvirke humøret mer enn vi tror.

Men det holder ikke å gjøre det én gang.

På samme måte som det ikke holder å pusse tennene én gang.

Det er gjentagelsen over tid som flytter fabrikkinnstillingen.

Hva betyr ordet: Stress?

En ting er sikkert: med småbarn i hus er det vanskelig å gå glipp av sykdom.
Og det har vi fått kjenne de siste ukene her i heimen. Hva det er slags sykdom vet jeg ikke. Ikke er vel det så viktig heller.

Men det ledet meg til å tenke på et ord jeg sjelden hører lenger. Og det er «farang».
De i min aldersgruppe kan sikkert erindre dette uttrykk. Nå har jeg ikke hørt noen si farang på aldri så lenge. Jeg husker ikke hva farang innebar, men bra var det nok ikke.

Ord forsvinner og nye oppstår. Språket endrer seg hele tiden og kanskje meningen også endrer seg.

Jeg hører stadig folk si at de er stresset. Min følelse er at det har gått litt inflasjon i ordet «stress». På mange måter kan det virke som at det har blitt et sekkebegrep som egentlig ikke sier så mye om hva som egentlig foregår.

Stress kan bety å ha det travelt: jeg stresser for å rekke …

Stress kan bety press: jeg stresser med å få dette ferdig …

Stress kan bety indre uro: jeg blir stresset av tanken på …

For å nevne noe.

Stress kan være positivt og det kan være negativt.

Når ungdommen i her huset bruker uttrykket: jeg er stresset! Da spør jeg om det er mulig å bytte ut ordet «stress» med et annet ord, som beskriver litt nærmere hva som er den egentlige følelsen eller opplevelsen av situasjonen.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var gnisten som utløste en eksplosjon av god meningsutveksling. Men realiteten er i aller høyeste grad eksplosjon fulgt av olme blikk og jeg må innse at jeg ikke forstår noe som helst.

Hvorfor har det noe hensikt å bruke annet ord en stress?

Hvis man får satt riktigere ord på det man opplever eller føler, så er det muligens lettere å komme med en riktig respons slik at man kan gjøre noe og regulere seg. Det er stor forskjell på å ha det travelt og det å leve under mye press. Og begge disse situasjonen krever ulik handling.

Jeg forstår nok ikke ungdommen fullt ut.
Men jeg tror jeg forstår én ting:

Jo mer presist vi klarer å beskrive det vi kjenner på, jo mindre makt får det over oss.

“Stress” er et stort og romslig ord.
Men det skjuler kanskje noe mer konkret, som kan håndteres.

Kunsten å holde ut lenge nok

De fleste som har prøvd å lære seg å spille et musikkinstrument, vet at det ikke er lett.
Det er pugging, knoting med fingrer og sure toner.

Ja, det er lett å gi opp.
Og mange gjør nettopp det.
Jeg kom selv aldri lengre enn triangel og blokkfløyte.

Konklusjonen blir gjerne:
«Dette er ikke noe for meg.»

Kanskje koker man i tillegg sammen noen gode unnskyldninger for hvorfor det er en helt riktig beslutning.

Men så kommer et interessant spørsmål:
Var det virkelig ikke noe for meg?
Eller holdt jeg bare ikke ut lenge nok til at jeg ble flink nok til at det kunne blitt gøy?

Mange av oss tenker at lysten må komme først.
At hvis noe er riktig for oss, så kjenner vi det med en gang.
Hvis det er tungt, kjedelig eller vanskelig, er vi raske til å konkludere med at dette ikke er for meg.

Og det er kanskje ikke så rart.
De færreste liker å gjøre noe de er dårlige i.

Men når mestringen begynner å komme, skjer det ofte noe annet.
Da kommer også gleden og lysten.

Det opplevde jeg selv med styrketrening.
Hatet det først. Men så etter et års tid, begynte jeg å like det.

Kanskje er det dette disiplin egentlig handler om.
Å holde ut lenge nok til at belønningen kommer.

For det meste som er verdt å kjempe for, kommer forsinket i livet:
👉Den pene musikken kommer etter gnålet.
👉Sterk kropp kommer etter slitet.
👉Kondisjonen kommer etter blodsmaken.
👉Flink i golf kommer etter frustrasjonen. (Hvis du vet, så vet du.)

Så kanskje er ikke det riktige spørsmålet å stille seg når man møter noe nytt eller skal starte med noe: Liker jeg dette?

Spør heller: Er jeg villig til å være dårlig i dette lenge nok til å finne ut om jeg kan komme til å like det?

#ingemeisal #trening #nyretning #endringetter40

Bestemmer man selv sitt eget humør?

I dag er jeg sur. Kanskje litt sint. 

Provoserende påstand: 

Du kan påvirke, og ta ansvar for, humøret ditt!

Mange vil nok helst at dette ikke skal stemme. 

Det er mye i verden å være sur over akkurat nå. 

Det er langt mer behagelig tanke at det er omverdenen som bestemmer hvordan vi skal føle oss på innsiden. For da er det ikke vårt ansvar eller noe vi kan gjøre med det. Vi er maktesløse i så øyemed og får samtidig en god unnskyldning til å være sur, gretten eller bitter. 

Men stemmer dette egentlig?

Skal vi overlate makten til hvordan vi skal føle oss til andre folk, hendelser eller nyhetsbildet?

Eller kan vi selv påvirke hvordan vi skal føle oss?

(Nå er det viktig å presisere at vi ikke her snakker om psykiske lidelser som depresjon, dette handler om hverdagsfølelser)

I en artikkel på NRK kan vi få et lite svar fra forskningen. 

Forskere fra Stanford testet om det å forme et smil med viten og vilje kan gjøre oss lykkeligere.

Resultatet tyder på ja, det kan det.

Så hvis humøret er nøytralt eller kanskje man er litt sur og gretten, kan det å tvinge seg til å smile gjøre deg i bedre humør. 

Hvis du vil bli i bedre humør da. 

For mange vil nok dette føles feil. Noen ganger trives man også i surheten. Men da er det også verdt å være ærlig på det: det er faktisk et valg.

Klarer du å tvinge frem et smil når du er skikkelig gretten?

Kilde: https://www.nrk.no/trondelag/forskere-viser-at-til-og-med-et-falskt-smil-kan-pavirke-humoret-ditt-i-positiv-retning-1.16150951

Hvit januar eller et helt hvitt år?

En hvit måned kan gi bedre søvn og litt mer overskudd. Men den virkelige gevinsten, nullstillingen av humøret, det tok rundt tre måneder.

Hvit januar eller et helt hvitt år?

Det er januar, og mange har en hvit måned.
Jeg valgte noe annet.

Etter å ha drukket alkohol i over 30 år, bestemte jeg meg for å ta et helt hvitt år.
Ikke fordi alt var galt, men fordi jeg ble nysgjerrig:
Hva skjer egentlig når alkohol tas helt ut av ligningen, ikke bare i fire uker, men over tid?

Et slags friår.
For å finne ut hvordan kroppen, hodet og hverdagen faktisk fungerer uten.

Og nettopp derfor tror jeg det er nyttig å si litt om hva du realistisk kan forvente i en hvit måned, spesielt i januar.

Hva du kan forvente i en hvit måned

Uke 1: Det føles litt tomt

De første dagene er sjelden fantastiske.

Mange kjenner:

• rastløshet på kvelden
• et tomrom der alkoholen pleide å være
• litt flat stemning

Det betyr ikke at noe er galt.
Det betyr bare at kropp og hode er vant til et fast løft på bestemte tidspunkt og nå må de justere seg.

Uke 2: Kroppen begynner å rydde

Her skjer det ofte noe stille, men viktig.

• søvnen blir jevnere
• du våkner litt lettere
• mindre indre uro
• mer stabil energi gjennom dagen

Ikke nødvendigvis mer overskudd men mindre tap.

Uke 3–4: Systemet begynner å samarbeide

Mot slutten av måneden merker mange:

• jevnere humør
• lavere stressnivå
• mer tålmodighet
• mindre behov for «noe ekstra» på kvelden

Dette er ofte første gang på lenge at humøret ikke er helt avhengig av helg, vin eller øl.

Hva skjer fysisk i kroppen de første 30 dagene?

Her er det mye som skjer, særlig i leveren.

Når alkoholen tas bort i noen uker:

• fett i leveren begynner å reduseres
• leveren får bedre kapasitet til å håndtere blodsukker og hormoner
• betennelsesnivået i kroppen faller
• søvnkvaliteten bedres

Kort sagt:
Kroppen slutter å drive kontinuerlig opprydding i bakgrunnen og får mer overskudd til resten av livet.

Og for menn spesielt

Dette er verdt å nevne:

For menn kan testosteronnivået begynne å stige igjen allerede etter noen uker uten alkohol. Mer energi, mer overskudd og ja, enkelte merker også at raketten fungerer litt bedre.

Det handler ikke om mirakler.
Det handler om at kroppen får jobbe slik den er ment å gjøre.

Noen ting mange blir positivt overrasket over

• Folk bryr seg langt mindre enn du tror om du drikker eller ikke
• Du mister ikke kos, den bare endrer form
• Det er ofte ikke alkoholen du savner, men det den representerte

Når du finner andre måter å markere overganger på, slipper alkoholen taket raskere enn mange tror.

Min konklusjon etter ett helt hvitt år

Når jeg ser tilbake, var det én ting som skilte seg ut mer enn alt annet.

Det føltes som å trykke på factory setting.

Men dette er viktig å si:
Den nullstillingen skjer ikke på én måned.

For min del tok det rundt tre måneder uten en dråpe før jeg virkelig kjente det.
Da ble humøret jevnt bedre.
Ikke fordi alt ble fantastisk, men fordi grunnstemningen kom tilbake.

Det var som om systemet sluttet å være kunstig regulert.
Hverdagen fikk tilbake sitt eget nivå.

For meg var det den største gevinsten.
Ikke viljestyrke. Ikke prestasjon.
Men det å kjenne at humøret sto på egne bein igjen.

En hvit måned kan gi mange positive effekter.
Bedre søvn. Litt mer overskudd. Klarere hode.

Men denne nullstillingen – den tar tid.

Hvorfor det er slik, kommer jeg tilbake til i et eget innlegg senere.

Hvordan skal jeg gripe dagen?

Det er mulig å fylle dagene sine helt
og likevel sitte igjen med følelsen av at de ikke ble brukt til noe særlig.

Ikke fordi man gjør noe galt.
Men fordi man sjelden stopper opp og spør seg hva dagene egentlig er til for.

Jeg begynte å tenke på dette igjen nylig, etter å ha blitt minnet på en setning jeg så ofte som barn.

På en asjett på veggen hjemme hos moren til en barndomsvenn sto det:
Husk å leve mens du gjør det.

Den setningen har fulgt meg lenge. Vet ikke hvorfor, kanskje fordi jeg som barn syns
det var en pussig ting å si.

Går det egentlig an å ikke leve mens man gjør det?
Jeg vil si ja.

Man kan gjøre det ved å holde seg konstant opptatt, som scrolling på sosiale medier eller se serier på Netflix, bare for å få tiden til å gå.
Eller ved å dvele ved fortiden og alt man ikke fikk gjort.
Eller ved å skyve livet foran seg og tenke at når jeg når dette målet, da skal jeg begynne å leve.

Så det er mulig å komme seg gjennom dagene
og likevel kjenne at noe mangler.

Jeg vet det, fordi jeg selv var en sånn person.

For meg betydde begrepene «grip dagen»  eller «lev hver dag som det er den siste» en periode at jeg ikke tenkte på fremtiden i det hele tatt.
Ikke på helsa.
Ikke på overvekten.
Ikke på konsekvensene.

Jeg spiste det jeg ville, drakk det jeg ville, satt godt planta i godstolen og dvelte ved fortiden.
Og jeg var stort sett sliten og misfornøyd.

Men jeg gjorde heller ingenting for en bedre fremtid.
Ikke fysisk.
Ikke mentalt.
Ikke strukturelt.

På den måten var ikke «grip dagen» å leve.
Det var å utsette.

Som min farmor pleide å si:
For mye og for lite er akkurat like ille.
(Også en snodig ting å høre som barn.)

Det er enkelt å si at balanse er viktig.
Det er vanskelig å få til.

Vi får ofte presentert to ytterpunkter.
Lev for fremtiden.
Eller grip dagen.

Men hva betyr egentlig grip dagen i praksis?

Hvordan lever man i nuet uten å rømme fra konsekvensene?
Og hvordan jobber man mot mål uten å skyve livet foran seg?

Mål er viktige.
Det mener jeg fortsatt.

Problemet oppstår når hele livet settes på vent til noe en gang i fremtiden.
Når man tenker at lykken starter der borte.

Men det motsatte ytterpunktet er heller ingen løsning.
Å leve helt i nuet uten hensyn til konsekvenser er ikke å være fri.

Jeg tror ikke det finnes ett universelt svar.
Men jeg tror det er sunt å stille disse spørsmålene.

Et konkret spørsmål jeg noen ganger stiller meg selv er dette:

Hva må ha skjedd i løpet av dagen, for at jeg i morgen skal kunne si at den var meningsfull og godt brukt?

For meg handler det om:
Å gjøre noe nyttig, for eksempel hjemme.
Å gjøre noe for den fremtidige versjonen av meg selv, som trening.
Å være sosial med venner og familie.
Og å nyte et godt måltid som ikke bare er hverdagsmat.

Da føler jeg at jeg har grepet dagen. Jeg har gjort noe for kroppen, hjertet og hjernen.

Kanskje hadde jeg ikke ryddet boden hvis det faktisk var min siste dag.
Men ellers tror jeg ikke svaret hadde vært så annerledes om i dag var min siste dag.

Så hva betyr det egentlig for deg å gripe en dag?

Er en kalori alltid en kalori?

Er det egentlig likegyldig hva vi spiser, så lenge vi holder oss til riktig antall kalorier?

Eller betyr kvalitet, type mat og bearbeiding mer enn vi liker å innrømme?

La oss starte helt enkelt.

Hva er egentlig en kalori?

En kalori er i bunn og grunn bare et mål på energi.
På samme måte som liter måler volum og kilo måler vekt, måler kalorier hvor mye energi mat inneholder.

Så langt er de fleste enige.

Men så begynner det å bli litt mer interessant.

For kroppen er ikke et regneark.
Den er et levende system.

Kroppen er ikke et regneark

I teorien høres det enkelt ut:
Kalorier inn minus kalorier brukt gir enten overskudd eller underskudd.

Og ja – det ligger noe grunnleggende riktig i det.

Samtidig opplever mange at det som fungerer på papiret, ikke alltid fungerer like godt i praksis. Ikke fordi fysikkens lover er feil, men fordi kroppen ikke er en lukket maskin.

Den har friksjon.
Tap.
Tilpasning.
Regulering.

En enkel metafor: ved i peisen

Hvis vi skal bruke en enkel metafor, kan vi tenke på kalorier som ved i en peis.

Ved er energi.
Men all ved brenner ikke likt.

Noe gir jevn varme lenge.
Noe brenner raskt opp og etterlater mest røyk.
Samme mengde ved på papiret – helt forskjellig effekt i praksis.

Det betyr ikke at energimengden er irrelevant.
Men det sier noe om at hvordan energien frigjøres, kan variere.

Et tankeeksperiment

La oss ta et tankeeksperiment.

Si at jeg trenger 2000 kcal per dag.
Og at jeg faktisk spiser nøyaktig 2000 kcal.

Spiller det da ingen rolle om disse kaloriene kommer fra sjokolade, vanlig mat eller en mer «korrekt» sammensatt diett?

Hvis vi – bare for diskusjonens skyld –
ser bort fra vitaminer, mineraler, helse, sykdom, metthet, blodsukker og alt det der.
Og kun tenker kalorier inn og kalorier brukt.

Da vil mange si:
«Ja. En kalori er en kalori.»

Og det argumentet er ikke dumt.

Samtidig er jeg ikke helt sikker på om kroppen alltid oppfører seg så matematisk.

Peanøtter og peanøttsmør

Jeg leste en gang om en studie der man undersøkte forskjellen i hvor mye energi kroppen faktisk tar opp fra hele peanøtter sammenlignet med peanøttsmør.

Samme råvare.
Samme kalorier på pakken.

Likevel viste det seg at kroppen tok opp mer energi fra peanøttsmør enn fra de hele peanøttene.

Hvorfor?

Fordi maten var bearbeidet på en annen måte.

Når vi spiser hele nøtter, må kroppen bruke energi på å tygge, bryte dem ned og fordøye dem. Noe av energien går faktisk tapt på veien.

Når maten allerede er «forhåndsbehandlet», blir mer av energien tilgjengelig for kroppen.

Ikke fordi noe er galt.
Men fordi systemet fungerer slik.

Hva betyr dette egentlig?

Betyr dette at kalorier ikke betyr noe?
Nei.

Betyr det at energibalanse er tull?
Heller ikke.

Men kanskje betyr det at det blir litt for enkelt å si:
«Det spiller ingen rolle hva du spiser, bare kaloriene stemmer.»

For kroppen er mer enn et regnestykke.
Den er et biologisk system som tilpasser seg, prioriterer og reagerer.

Og kanskje er det nettopp derfor diskusjoner om kosthold, kalorier og dietter aldri tar helt slutt.

Fordi folk snakker fra ulike ståsteder:
– noen fra fysikk
– noen fra biologi
– noen fra erfaring
– noen fra overbevisning

Og ofte har alle litt rett.

Ingen fasit – bare et spørsmål

Jeg er ikke ute etter å lande en fasit her.
Jeg er mest nysgjerrig.

Er en kalori alltid en kalori i praksis?
Eller har du selv opplevd at det ikke føles helt så enkelt?

Kilde (for de som er nysgjerrige):

Traoret CJ et al. Peanut digestion and energy balance, International Journal of Obesity (2008).
Studien viste større energi- og fettutskillelse ved inntak av hele peanøtter sammenlignet med peanøttsmør, noe som tyder på at kroppen absorberer mindre energi fra hele nøtter enn fra bearbeidede former.

Føltes som å gå med kostyme

Hvilken følelse hadde jeg når jeg gikk ned i vekt når jeg beveget meg rundt der ute med en ny og tynnere kropp?

Glede, lykke, stolt …
Nei, det var usikkerhet først og fremst.
Det kan lettest beskrives som en følelse av å gå rundt i et kostyme.

Det kan kanskje høres rart ut. Men sett det i et annet perspektiv:
Mange menn liker ikke å ha på seg dress. De føler seg ukomfortable, fordi det er noe de ikke bruker til vanlig. De fortrekker t-skjorte og dongeribukse. I dress føler de seg ukomfortabel.

Det blir litt det samme med kroppen. Jeg var på en måte komfortabel med kroppen jeg hadde, for jeg var vant til å gå rundt med den. Nå når jeg gikk ned i vekt, var det trasig, det var som å gå med et kostyme på, det føltes ikke som meg.

Jeg husker godt den følelsen. Jeg var blitt tynnere, ja. Men inni meg var jeg fortsatt den samme personen. Samme tanker, samme mønstre, samme selvbilde. Det var som om kroppen hadde forandret seg raskere enn identiteten. Og det føltes… utrygt. Ikke bare bra, slik man kanskje tror det skal gjøre.

Den psykiske siden av overvekt og vektnedgang er sterkt undervurdert. Det meste av fokuset ligger på oppskrifter, kalorier, porsjoner og tidspunkter. Jeg fikk selv utdelt noen ark fra fastlegen, med næringsinformasjon – sikkert grundig og riktig utarbeidet, men fullstendig blottet for det som faktisk var vanskelig.

For det er ikke bare kroppen som skal ned i vekt.
Det er selvbildet som må endres.
Identiteten.

Den siste gangen jeg gikk ned i vekt, gjorde jeg det annerledes. Og det er også grunnen til at jeg – mange år senere – fortsatt ikke har gått opp igjen, selv om vekten tidvis kan svinge voldsomt. Noen dager føles det nesten som om vekten øker bare av at jeg puster litt for dypt.

Forskjellen denne gangen var at jeg startet med det mentale. Ikke som et kjapt prosjekt, men som en langsom prosess. En ransakelse av hvem jeg var, hvilke historier jeg fortalte meg selv, og hvem jeg faktisk ønsket å være med den kroppen jeg jobbet mot.

Men for å få til den mentale «oppussingen», måtte jeg først legge et fundament. Og det var to ting jeg ikke forsto viktigheten av den gangen jeg startet:

For det første reduserte jeg – nesten sluttet – med alkohol.
For det andre begynte jeg å prioritere søvn.

Disse to grepene ga meg noe jeg aldri hadde hatt før: mental stabilitet. Et roligere indre landskap. Mer overskudd til refleksjon. Mindre indre kaos. Det gjorde det mulig å jobbe med identitet, ikke bare disiplin.

Og det er kanskje dette jeg ønsker å formidle:
Varig vektnedgang handler sjelden om viljestyrke alene. Den handler om hvem du blir underveis. Om å gi både kropp og hode tid til å følge med på endringen.

Det er ikke bare kroppen som skal ned i vekt.
Det er identiteten som skal vokse opp.

 

Høyt og lavt samtidig

For ti år siden var jeg høyt og lavt. På mitt laveste mentalt, og høyest på vekten.
Den gamle badevekta med snurreskive gikk forbi skalaen.
Jeg veide over 130 kilo, var konstant sliten, hadde søvnapné, høyt blodtrykk og lavt testosteron – og like lavt humør.
Sur, grinete, null energi og lite lyst til å gjøre noe.
Det eneste som hjalp der og da, var noe å putte i munnen og et glass i hånda.
Da kom smilet. Neste morgen føltes det som dritt igjen.
Slik gikk dagene.

For fem år siden innså jeg at jeg var over halvveis i livet.
Fortsatte jeg i samme spor, var jeg kanskje to tredjedeler ferdig.
Mange tuller med “midtlivskrise”. For meg ble det en midtlivsrealisasjon.
Hvis jeg noen gang skulle få det bedre, måtte jeg starte nå.
Jeg ville ikke bli oppfattet som svak, sur og sliten.
Jeg ville være sterk. Ta ansvar. Snu meg rundt.

Jeg startet ikke stort.
Jeg gikk en halvtime hver dag.
La meg tidligere – uten telefonen i senga.
Reduserte, og etter hvert kuttet ut, alkohol.
Spiste bedre og mindre.
Og viktigst: Jeg sluttet å vente på motivasjonen.
Jeg bare gjorde det. Feilet – men stoppet ikke.
Sakte kom endringen. I hodet, og i kroppen.

I dag er jeg 40 kilo lettere.
Jeg trener jevnlig, sover bedre, har energi og et stabilt humør.
Jeg svever ikke på en rosa sky. Dritt skjer fortsatt.
Jeg driver fem bedrifter med rundt femti mennesker; det er alltid nok problemer.
Forskjellen nå er hvordan jeg håndterer dem.
Jeg har mål og mening. Jeg skal forbedre kondisjonen, se hvor langt jeg kan ta kroppen, og bygge grunnmuren for en aktiv alderdom.
Det jeg gjør nå, avgjør hvordan resten av livet blir.

Jeg vil inspirere andre til å starte sin egen reise – til å bygge livet de egentlig ønsker, ikke bare leve det som “bare skjer”.

Formelen min er enkel:

1. Finn ut hva du vil.

2. Finn ut hvorfor du vil det.

3. Finn ut hva du må gjøre for å komme dit.

4. Bli klar på hva som skjer om du ikke gjør det.

5. Start.

6. Ikke stopp.

Det er egentlig hele greia.
Det er ikke de store hoppene som forandrer livet –
det er de små stegene du tar, hver eneste dag.

Og helt til slutt: Du kan ikke ChatGPT’e deg til denne oppskriften.
Du må gå krokveiene selv. Feile. Lære.
Og bli sterkere på veien.

Langsiktighet: det kjedeligste supervåpenet som finnes

 

Vi mennesker er egentlig ikke laget for langsiktighet.
Hjernen vår vil ha belønning nå, ikke om ti år.

Jeg fikk beskjed mange ganger fra legen:
Gå ned i vekt, ellers er sjansen stor for diabetes og andre livsstilssykdommer.
Gjorde jeg noe med det? Nei.
For akkurat nå var det jo ikke et problem.

Jeg røykte i ungdommen.
Visste det ikke var bra.
Men påvirket det valget om å ta den sigaretten der og da?
Nei.
For en mulig konsekvens lå langt fram i tid.

Vi mennesker reagerer på fare her og nå, ikke på farer som sakte nærmer seg.

Det er en del av evolusjonen.

Da vi vandret rundt på savannen i oldtiden, måtte vi passe oss for løver der og da, ikke for hva som kunne skje om 20 år.

Derfor klarer vi å reagere raskt på trusler i øyeblikket,
men vi klarer dårlig å ta innover oss de langsiktige konsekvensene av det vi gjør daglig.

Det samme gjelder sparing.
Kjedelig, smått og ubetydelig her og nå.
Men legg inn noen tiår som faktor, så skjer det noe merkelig
små beløp blir store summer.

Akkurat som små valg blir store konsekvenser.

Og det minner meg egentlig om tannpuss.
Om du glemmer å pusse tennene én dag, skjer det ingenting.
Men om du dropper det i et år, da blir det konsekvenser.

Så hvorfor pusset jeg tennene hver dag, men feilet på andre områder i livet?

Vi gjør det fordi det har blitt en vane.
En rytme.
Vi gjør det uten å tenke.

Og kanskje er det akkurat det som er nøkkelen til alt det vanskelige:
å gjøre det riktige så mange ganger at det blir like naturlig som tannpuss.

Langsiktighet er kjedelig.
Men det er det kjedelige som bygger livet.

Og det som virker ubetydelig i dag, kan være forskjellen mellom et liv du angrer på og et du er stolt av.

Det er aldri for sent å starte. Som ordtaket: når er beste tiden å plante et tre på? For 20 år siden. Nest beste tiden er nå.

Den var dyp...

Hvorfor motivasjon ikke virker

Vi har alle gjort det.
Satt oss mål om å trene mer, spise sunnere, sove bedre, slutte med noe eller redusere på noe annet.

De første ukene går det fint.
Vi er motiverte. Inspirerte. Full av energi.

Men så skjer det samme hver gang.
Vi glemmer litt hvorfor vi startet.
Vi fortjener jo tross alt en pause.
“Jeg kan jo ta det igjen neste uke…”

Og den lille stemmen i hodet begynner å overbevise oss om å gi opp.

Det er ikke fordi du mangler viljestyrke.
Det er fordi du er menneske.

Motivasjon er fantastisk mens du har den.
Men den forsvinner plutselig som dugg for solen.

Det er som en dusj: den varer ikke og du må gjøre det jevnlig,
ellers begynner det å stinke.

1️. Slutt å stole på motivasjon

Motivasjon er upålitelig.
Den glimrer med sitt fravær akkurat når du trenger den mest.

Jeg sluttet å stole på motivasjon.
Jeg begynte å stole på systemer jeg satte opp.

Et system krever ikke at du føler deg klar.
Det krever bare at du møter opp.

Et system er som tannpuss, du gjør det uansett.
Du trenger ikke motivasjon for å pusse tenner.
Du bare gjør det, til faste punkt i løpet av dagen.

Så i stedet for å vente på motivasjonen, spør deg selv:
👉 Hvordan kan jeg gjøre det lettere å gjøre det riktige?

2️. Men hva med motivasjon – kan den brukes til noe?

Ja. Men ikke som drivkraft, men som påminnelse.

For meg handler motivasjon om å minne meg selv på hvorfor jeg gjør det jeg gjør.
Jeg repeterer målene mine.
Jeg minner meg selv på grunnene.
Og jeg tenker tilbake på hva som skjer hvis jeg ikke fortsetter.

Hvis verken mål, grunner eller “hvorfor” gir deg motivasjon,
så er det kanskje ikke dette du egentlig vil.

🧭 Den virkelige jobben handler ikke om motivasjon – men selvforståelse

Endring handler ikke om å være motivert.
Det handler om å forstå seg selv.

Hva som trigger deg.
Hva som frister deg.
Hva som får deg til å stoppe og hva som får deg til å fortsette.

Når du forstår deg selv, kan du bygge systemer som passer deg.
Ikke perfekte, men gode nok til å virke over tid.

Det tar tid. Du vil feile, justere og finne din egen rytme.
Men den tiden går uansett.
Så du kan like gjerne bruke den på å bygge deg et system som varer.

 

💭 Motivasjon varer noen timer.
Selvinnsikt og systemer varer livet ut.

✈️ Reiser og diett – en vanskelig kombinasjon

 

Jeg har mål jeg vil oppnå. Det krever at jeg følger en plan, mesteparten av tiden.

Jeg syns at en av de største utfordringene med å følge en plan, er jobbreiser.
Hjemme har jeg kontroll, jeg vet hva jeg spiser, hvor mye, og når.
Men så snart jeg drar hjemmefra, møter jeg utfordringer og systemet kan lett rakne.

Hotellfrokoster, flymat, kiosker og buffeter.
Og det klassiske “jeg tar bare litt”-tankesettet.

Jeg har prøvd alt:
🥦 Lavkarbo, høykarbo
⏱️ Spise ofte, spise sjelden
📉 Kaloritelling, fasting
… alt funker en stund, helt til du skal på tur.

På reise blir det fort “enten–eller”.
Enten man holder alt perfekt. Eller mister alt på én dag.
Men det trenger faktisk ikke være sånn.

Etter mange forsøk har jeg laget et system som funker for meg og det overlever også reiser (som regel):

🔹 1️⃣ Planlegging

Hvis jeg kan, lager jeg matbokser.
Kyllingfilet, karbonadedeig, grønnsaker og litt ris eller potet.
Kjedelig? Kanskje. Men effektivt. Da vet jeg nøyaktig hva jeg får i meg.
Dette funker best på dagsreiser, hvor jeg kjører bil, syns jeg.

🔹 2️⃣ Faste

Jeg spiser siste måltid kl. 19 og første kl. 07.
Ikke fordi det er magisk, men fordi:

• Jeg slipper å snoke i skapene om kvelden
• Jeg sover bedre med tom mage (ja, faktisk)

Da er det lettere å ikke snackse alt for mye, når jeg har bestemt meg på forhånd, at jeg ikke skal spise etter kl 19.

🔹 3️⃣ Kaloriunderskudd

Jeg ligger omtrent 500 kcal under behovet per dag.
I teorien betyr det en halv kilo nedgang i uka.
(7 dager × 500 kcal = 3500 kcal. 1 kg fett = 7000 kcal.)
Så om jeg går litt over på en kort arbeidsreise, så er ikke det enden på alt.

🔹 4️⃣ Fleksibilitet

På hotell prøver jeg å velge smartere, men jeg teller ikke nøyaktig.
Jeg forsøker å spise det samme som jeg gjør hjemme faktisk.
Det handler ikke om å være perfekt,
bare ikke gi helt f*.**

💡 Jeg prøver ikke å gjøre alt 100 % riktig.
Jeg prøver å gjøre det riktig nok.
Også når jeg er utenfor kontrollerte omgivelser.

Og det, tror jeg, er nøkkelen til varig endring.

💬 Hva gjør du selv når du reiser og prøver å holde deg til planen?