Det tok kroppen omtrent 8 dager å ødelegge det hodet hadde brukt måneder på å bygge opp.
Imponerende effektivitet egentlig.
Først 3 dager i Roma.
For en by.
Full av folk, tutende biler og gamle severdigheter overalt.
Man ser jo ofte for seg hvordan en ferie skal bli.
Sjelden blir den akkurat slik.
Der sto jeg.
Svett middelaldrende mann med barnevogn ned “The Spanish Steps” i varmen.
Hva som egentlig er så spesielt med akkurat de trappene er
jeg fortsatt litt usikker på.
Siden vi var 5 personer hadde vi to hotellrom.
Ett til guttene og ett til meg, kona og 4-åringen.
Guttene syntes det var varmt på rommet og åpnet vinduet.
Stor feil.
Plutselig var rommet fullt av mygg.
Ikke små mygg heller. Finnmarksvidda-nivå.
Så da måtte far ut på myggjakt etter leggetid.
Jeg tenkte at Roma sikkert ikke var så fullt i starten av
mai.
Der tok jeg feil.
Både Pantheon og Colosseum hadde rundt 3–4 timers ventetid.
En utålmodig 4-åring er ikke spesielt kompatibel med den
typen køsystem, så vi fikk nøye oss med å se monumentene fra utsiden.
Vi liker jo å spise middag rundt 17–18 hjemme i Norge.
Det viste seg å være ganske uinteressant for italienske
restauranter.
Kjøkkenene åpnet omtrent når vi begynte å bli trøtte.
Etter noen dager dro vi videre til Santa Marinella ved
kysten.
Kontrasten til Roma var enorm.
Nesten litt for rolig.
Der handlet livet stort sett om:
bading
pizza
sjømat
og å finne ut hva man skal spise igjen 3 timer senere.
Togturen dit var også en liten opplevelse.
Overfylt togstasjon i Roma.
Ingen annonsering av stoppesteder på toget.
Ingen skjermer.
Så vi måtte følge med på Google Maps for å forstå hvor vi
var.
Og bagasjeplass?
Glem det.
Når det gjelder italiensk pizza kommer jeg sikkert til å
provosere noen nå, men helt ærlig:
Jeg er ikke sikker på om jeg liker den bedre enn den vi
spiser her på berget.
Siden barna sjelden spiser opp det de skal ha, trår far til
og spiser restene.
Ja, jeg vet.
“Spis ikke det som ellers skulle blitt søppel.”
Men det førte i hvert fall til at jeg fikk smakt mye pizza.
Mye av pizzaen var ganske enkel på smak, med mild tomatsaus
og mindre krydder enn vi er vant til hjemme.
Kanskje vi nordmenn egentlig er litt bortskjemte på
kraftigere smaker?
På matbutikken ved hotellet fant vi derimot gode oster,
skinker og biffer til priser som gjør fråtsing i kvalitet mulig.
350 gram marmorert biff til 60–70 kroner.
Så ja…
5 kilo opp.
Men det som kanskje er enda mer fascinerende er hvor fort
hodet begynner å tenke:
“Nå har skaden skjedd, så nå er det vel ikke så nøye
lenger.”
Det er egentlig den tanken man må passe seg mest for.
For løsningen er sjelden å starte et nytt liv på mandag.
Det handler som regel bare om å plukke opp igjen de gode
vanene så fort som mulig.
Ikke gjøre et lite avvik om til en lang periode på feil spor.
Så nå er det tilbake til hverdagen igjen. Og det er jaggu
godt.
