Fiks meg!

Når vi ser andres problemer, kan det være lett å tenke: Hvorfor gjør de ikke noe med det? Det virker jo lett å fikse: Slutt med tobakk, gå ned i vekt, slutt å drikk brus, start å trene…

Men sjelden er det en enkel sak. La meg bruke meg selv som eksempel:

Jeg hadde høyt blodtrykk.
Og fikk medisin for det.

Hadde høyt kolesterol.
Det var også medisinert.

Og jeg hadde søvnapne.
Bruke en såkalt CPAP-maskin for det.

Alt ble forskrevet av legene, som brukte de verktøy de hadde til rådighet for å prøve å bedre min situasjon.

Jeg bestilte legetimer og ønsket at noen skulle «fikse» meg.
Legen skulle sikkert ønsket han kunne endre meg, men det går jo ikke på det lille kvarteret satt av annenhver måned.

Tross alt har jeg brukt mange tiår på å lage vaner som skapte alt dette.
Og det å nå forvente at en setning at en lege skal omgjøre alt dette på den tilmålte tiden… det er å tro på julenissen.

For endringer tar tid.
Og det må komme innenfra den enkelte selv.

Men vi ønsker raske resultatet. Helst uten særlig innsats.
Det støttes opp av store overskrifter: Slik får du eller slik blir du på x antall uker.

Jeg tror mange gir opp for tidlig fordi de forventer å føle seg som et nytt menneske etter noen få uker. Men ofte skjer endring nesten usynlig i starten.

Jeg ble kvitt høyt blodtrykk og kolesterol er innenfor normale verdier.
CPAP-maskinen er også pensjonert.
Var det enkelt. Nei.
Var det tidvis frustrerende. Ja.
Tok det 10 uker. Nei, langt i fra.

Det jeg vil frem til er at hvis du ønsker å endre på noe, så må du ikke forvente en perfekt vei fremover. Endring kan være en grisete jobb, som skaper mye frustrasjon.

Men hvis man holder ut, lærer av feilsteg og bare fortsetter.
Litt etter litt, så kommer resultatet.

Leger er gode samarbeidspartnere. Men det som hjalp meg, til å endre meg, var ikke det legen sa. Men refleksjonene jeg gjorde. Studerte vaner og atferd og brukte meg selv som studiekasus.

Mine tanker er at mange som skal endre på livsstil kunne hatt god hjelp av en coach eller samtalepartnere i tillegg til fastlegen. En god coach skal ikke fortelle hva du skal gjøre, men hjelpe deg til å finne ut selv hva du ønsker og hvordan du skal gjøre det.

For det kan være vanskelig å stå i slike prosesser på egenhånd.

 

 

Den viktigste dietten er kanskje ikke maten

Mange spør meg:

Hvilken diett gikk du på for å gå ned så mye i vekt?

Jo mer jeg tenker over det, jo mer tror jeg det finnes en annen diett som er minst like viktig, kanskje viktigere.

Media-dietten vår.

Med media-diett mener jeg alt vi mater hodet med gjennom dagen. Alt innholdet vi konsumerer.

Men er denne media-dietten bevisst?
Er det du som oppsøker innholdet?
Eller er det feeden og algoritmene som bestemmer hva du får i deg?

Hvis det er sistnevnte, altså at algoritmene “mater” deg med innhold, vil jeg nesten sammenligne det med å ha en velmenende bestemor konstant på besøk, som vet akkurat hva du liker aller best å spise og serverer deg mengder av nettopp det hele tiden.

Uten at du klarer å si nei.

Hva er problemet da?

Her er min påstand:
Det du fyller hodet med over tid, påvirker hvordan du tenker, føler og handler.

Så hvis du ønsker å oppnå eller endre på noe, kan du ha mye å tjene på å oppsøke innhold som opplyser deg, utfordrer deg eller øker forståelsen din rundt temaet.

Hvilke bøker du leser.
Hvilke podkaster du lytter til.
Hvilke videoer du ser.
Hvilke mennesker du følger.

Alt dette former deg litt over tid.

Før var jeg innom VG og NRK sikkert 20 ganger om dagen og brukte mye tid på korte snutter på alle plattformer.

Nå prøver jeg heller å bruke mer tid på podkaster, bøker og lange diskusjoner på YouTube. Ting som lar meg gå mer i dybden på temaer jeg er opptatt av.

For eksempel:
Menneskelig atferd, vaner og tankesett.
Politikk og økonomi, i Norge og verden.
Trening og kosthold, som egentlig er en eneste stor hengemyr av ulike retninger.
Filosofi og livsvisdom.

Samtidig prøver jeg å være bevisst på å ikke havne i et ekkokammer hvor jeg bare konsumerer innhold jeg allerede er enig i.

Jeg vil også bli eksponert for tanker og perspektiver som utfordrer det jeg trodde var riktig.

Ofte viser det seg jo at ting ikke er så enkle som jeg først trodde.

Plasserer jeg meg selv på en moralsk høyde ved å si dette?

Det er i hvert fall ikke intensjonen min.

Jeg har også lett for å “overspise” av det algoritmene serverer meg.

Det er helt greit å la seg fore litt av bestemor innimellom.
Men kanskje ikke hele tiden, hvis målet er å unngå å bli overvektig, enten helt konkret eller i mer metaforisk forstand.

Hva er dine faste kanaler konsumert jevnlig?

Jeg gikk opp 5 kilo på 8 dager i Italia

 

Det tok kroppen omtrent 8 dager å ødelegge det hodet hadde brukt måneder på å bygge opp.

Imponerende effektivitet egentlig.

Først 3 dager i Roma.

For en by.
Full av folk, tutende biler og gamle severdigheter overalt.

Man ser jo ofte for seg hvordan en ferie skal bli.
Sjelden blir den akkurat slik.

Der sto jeg.
Svett middelaldrende mann med barnevogn ned “The Spanish Steps” i varmen.

Hva som egentlig er så spesielt med akkurat de trappene er jeg fortsatt litt usikker på.

Siden vi var 5 personer hadde vi to hotellrom.
Ett til guttene og ett til meg, kona og 4-åringen.

Guttene syntes det var varmt på rommet og åpnet vinduet.

Stor feil.

Plutselig var rommet fullt av mygg.
Ikke små mygg heller. Finnmarksvidda-nivå.

Så da måtte far ut på myggjakt etter leggetid.

Jeg tenkte at Roma sikkert ikke var så fullt i starten av mai.

Der tok jeg feil.

Både Pantheon og Colosseum hadde rundt 3–4 timers ventetid.

En utålmodig 4-åring er ikke spesielt kompatibel med den typen køsystem, så vi fikk nøye oss med å se monumentene fra utsiden.

Vi liker jo å spise middag rundt 17–18 hjemme i Norge.

Det viste seg å være ganske uinteressant for italienske restauranter.

Kjøkkenene åpnet omtrent når vi begynte å bli trøtte.

Etter noen dager dro vi videre til Santa Marinella ved kysten.

Kontrasten til Roma var enorm.

Nesten litt for rolig.

Der handlet livet stort sett om:
bading
pizza
sjømat
og å finne ut hva man skal spise igjen 3 timer senere.

Togturen dit var også en liten opplevelse.

Overfylt togstasjon i Roma.
Ingen annonsering av stoppesteder på toget.
Ingen skjermer.

Så vi måtte følge med på Google Maps for å forstå hvor vi var.

Og bagasjeplass?

Glem det.

Når det gjelder italiensk pizza kommer jeg sikkert til å provosere noen nå, men helt ærlig:

Jeg er ikke sikker på om jeg liker den bedre enn den vi spiser her på berget.

Siden barna sjelden spiser opp det de skal ha, trår far til og spiser restene.

Ja, jeg vet.

“Spis ikke det som ellers skulle blitt søppel.”

Men det førte i hvert fall til at jeg fikk smakt mye pizza.

Mye av pizzaen var ganske enkel på smak, med mild tomatsaus og mindre krydder enn vi er vant til hjemme.

Kanskje vi nordmenn egentlig er litt bortskjemte på kraftigere smaker?

På matbutikken ved hotellet fant vi derimot gode oster, skinker og biffer til priser som gjør fråtsing i kvalitet mulig.

350 gram marmorert biff til 60–70 kroner.

Så ja…
5 kilo opp.

Men det som kanskje er enda mer fascinerende er hvor fort hodet begynner å tenke:

“Nå har skaden skjedd, så nå er det vel ikke så nøye lenger.”

Det er egentlig den tanken man må passe seg mest for.

For løsningen er sjelden å starte et nytt liv på mandag.

Det handler som regel bare om å plukke opp igjen de gode vanene så fort som mulig.
Ikke gjøre et lite avvik om til en lang periode på feil spor.

Så nå er det tilbake til hverdagen igjen. Og det er jaggu godt.