I
barndommen jobbet jeg på en gård med melkekyr. Kyrne, eller kuene som noen
sier, er vanedyr uten å kunne klokka. Om sommeren stod de klare ved fjøsdøra på
ettermiddagen for å slippe inn. Hver dag, samme rutine.
Så, midt i livet, begynte jeg å kjenne på det samme. Hver dag var lik. Lite
variasjon. Forutsigbart og føltes kjedelig.
I 20-årene bestod ukene av å jobbe så mye som mulig, tjene penger og holde ut
til fredagen kom. Da var det full pinne hele helgen. Det var ingen
forutsigbarhet egentlig, jeg kunne våkne hvor som helst etter et fuktig lag.
Slik gikk årene, og det var en periode som ga både mål og mening i ukene den
gang. I hvert fall føltes det slik da, sånn jeg husker det.
Etter hvert kom dagene inn i et mer forutsigbart mønster. Familie, hjem og jobb
tok over. En ny periode materialiserte seg, med mindre spontanitet og mer forutsigbarhet.
Jobben tok mye av dagen. Så var det middag, og noen timer med kjøring av barn
hit og dit. Kvelden kom, og resten av tiden gikk til scrolling eller Netflix,
sammen med noen øl.
Neste dag: repeat.
En uke lignet på den neste, og etter hvert begynte en tanke å melde seg oftere
og oftere:
Er dette alt? Har jeg blitt som kyrne, som går på automatikk.
Dagene gikk sakte, mens årene fløy. Og det er egentlig ikke så rart. Hjernen
fester seg ved det som er nytt. Når en dag er lik den neste, er det ingenting å
feste seg ved, og det blir vanskelig å skille ett år fra det neste. Da føles
det som om årene bare forsvinner.
Hvor ble det av livet jeg skulle leve?
Et menneskeliv er sånn cirka 4000 uker langt. En stor del av dem er voksenliv,
og jeg hadde nå cirka 2000 uker igjen. Skulle jeg leve disse like ukene og
kalle det et liv?
Etter en del ransakelse i hjernekontoret landet jeg på to ting.
Det første var at en viss forutsigbarhet i hverdagen faktisk er bra. Det er
strøm i kontakten, mat i kjøleskapet, familien har det bra, og jeg slipper å ta
vanskelige avgjørelser med store følger hver eneste dag. Mange steder i verden
er det ikke slik. Husk savnet etter den vanlige, kjedelige hverdagen da Covid
tok den fra oss. Vi savnet ikke det spennende da, men vi ønsket tilbake det
vanlige.
Så forutsigbarhet alene er ikke problemet. En del av problemet var at jeg tok
den for gitt. En varm dusj og et fullt kjøleskap er ting som ville vært ren
luksus for de fleste som har levd før meg, og jeg tenkte ikke over det en
eneste gang. Det ble punkt 1 for meg: begynn å vise takknemlighet for det som
er. For er man fornøyd med det man har, kan man alltid ha det bra med seg selv.
Men takknemlighet alene fyller ikke 2000 uker. Et meningsfullt liv må også ha
litt av det motsatte. Litt uforutsigbarhet. Litt spontanitet. Det må være litt
mandag for å sette pris på at fredagen kommer.
Det ble punkt 2: jeg må ut av komfortsonen. Gjør noe jeg syns er vanskelig, noe
som krever at jeg bryner meg på noe. Ha noen prosjekter og mål.
Jeg tok på meg selv som et prosjekt. Gå ned i vekt, endre helsen min. Det har
vært vanskelig, og jeg har virkelig fått brynet meg på en tøff motstander: meg
selv.
Ved siden av har jeg mini-prosjekter. Motbakkeløpet Oslos bratteste nå til
helgen, for eksempel. Det er så jævlig at jeg glemmer det hver gang, og melder
meg på igjen.
Men det er forskjell på et prosjekt som fyller en helg og et prosjekt som
fyller et liv. Motbakkeløpet gir meg en god historie. Det er kroppen som ga meg
ukene tilbake. Det store prosjektet må koste noe, det må ta tid, og du må ikke
kunne kjøpe deg forbi det.
Hva det er, må du finne ut selv. Ta førerkort på motorsykkel. Skriv en bok. Lær
et språk. Ta en utdanning du droppet den gangen. Gå ned de kiloene du har
snakket om i ti år. Det viktige er ikke hva, men at det er ditt, og at det er
vanskelig nok.
For da skjer det noe med årene også. De begynner å skille seg fra hverandre
igjen. Ikke fordi hver dag er ny, men fordi du kan se hvor langt du har gått.
Tiden går jo uansett, så da kan jeg like gjerne gjøre noe for at jeg skal
ankomme det stedet jeg vil komme til.
Konklusjon:
Vise
takknemlighet er viktig. Det er noen som ville gitt alt for å ha ditt liv nå. Når
jeg tenker slik setter det ting i perspektiv og jeg slutter å sutre over ting
som ikke betyr noe.
Dernest må du finne deg et prosjekt, noe å bryne deg på eller sette deg noen
mål, du kan jobbe mot. Noe som er vanskelig og som tar tid.
Ikke
sikkert dette løser alt, men for meg skapte det en mer spennende hverdag.
