Vi mennesker er egentlig ikke laget for langsiktighet.
Hjernen vår vil ha belønning nå, ikke om ti år.
Jeg fikk beskjed mange ganger fra legen:
Gå ned i vekt, ellers er sjansen stor for diabetes og andre livsstilssykdommer.
Gjorde jeg noe med det? Nei.
For akkurat nå var det jo ikke et problem.
Jeg røykte i ungdommen.
Visste det ikke var bra.
Men påvirket det valget om å ta den sigaretten der og da?
Nei.
For en mulig konsekvens lå langt fram i tid.
Vi mennesker reagerer på fare her og nå, ikke på farer som sakte nærmer seg.
Det er en del av evolusjonen.
Da vi vandret rundt på savannen i oldtiden, måtte vi passe oss for løver der og da, ikke for hva som kunne skje om 20 år.
Derfor klarer vi å reagere raskt på trusler i øyeblikket,
men vi klarer dårlig å ta innover oss de langsiktige konsekvensene av det vi gjør daglig.
Det samme gjelder sparing.
Kjedelig, smått og ubetydelig her og nå.
Men legg inn noen tiår som faktor, så skjer det noe merkelig
små beløp blir store summer.
Akkurat som små valg blir store konsekvenser.
Og det minner meg egentlig om tannpuss.
Om du glemmer å pusse tennene én dag, skjer det ingenting.
Men om du dropper det i et år, da blir det konsekvenser.
Så hvorfor pusset jeg tennene hver dag, men feilet på andre områder i livet?
Vi gjør det fordi det har blitt en vane.
En rytme.
Vi gjør det uten å tenke.
Og kanskje er det akkurat det som er nøkkelen til alt det vanskelige:
å gjøre det riktige så mange ganger at det blir like naturlig som tannpuss.
Langsiktighet er kjedelig.
Men det er det kjedelige som bygger livet.
Og det som virker ubetydelig i dag, kan være forskjellen mellom et liv du angrer på og et du er stolt av.
Det er aldri for sent å starte. Som ordtaket: når er beste tiden å plante et tre på? For 20 år siden. Nest beste tiden er nå.
Den var dyp...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar