Føltes som å gå med kostyme

Hvilken følelse hadde jeg når jeg gikk ned i vekt når jeg beveget meg rundt der ute med en ny og tynnere kropp?

Glede, lykke, stolt …
Nei, det var usikkerhet først og fremst.
Det kan lettest beskrives som en følelse av å gå rundt i et kostyme.

Det kan kanskje høres rart ut. Men sett det i et annet perspektiv:
Mange menn liker ikke å ha på seg dress. De føler seg ukomfortable, fordi det er noe de ikke bruker til vanlig. De fortrekker t-skjorte og dongeribukse. I dress føler de seg ukomfortabel.

Det blir litt det samme med kroppen. Jeg var på en måte komfortabel med kroppen jeg hadde, for jeg var vant til å gå rundt med den. Nå når jeg gikk ned i vekt, var det trasig, det var som å gå med et kostyme på, det føltes ikke som meg.

Jeg husker godt den følelsen. Jeg var blitt tynnere, ja. Men inni meg var jeg fortsatt den samme personen. Samme tanker, samme mønstre, samme selvbilde. Det var som om kroppen hadde forandret seg raskere enn identiteten. Og det føltes… utrygt. Ikke bare bra, slik man kanskje tror det skal gjøre.

Den psykiske siden av overvekt og vektnedgang er sterkt undervurdert. Det meste av fokuset ligger på oppskrifter, kalorier, porsjoner og tidspunkter. Jeg fikk selv utdelt noen ark fra fastlegen, med næringsinformasjon – sikkert grundig og riktig utarbeidet, men fullstendig blottet for det som faktisk var vanskelig.

For det er ikke bare kroppen som skal ned i vekt.
Det er selvbildet som må endres.
Identiteten.

Den siste gangen jeg gikk ned i vekt, gjorde jeg det annerledes. Og det er også grunnen til at jeg – mange år senere – fortsatt ikke har gått opp igjen, selv om vekten tidvis kan svinge voldsomt. Noen dager føles det nesten som om vekten øker bare av at jeg puster litt for dypt.

Forskjellen denne gangen var at jeg startet med det mentale. Ikke som et kjapt prosjekt, men som en langsom prosess. En ransakelse av hvem jeg var, hvilke historier jeg fortalte meg selv, og hvem jeg faktisk ønsket å være med den kroppen jeg jobbet mot.

Men for å få til den mentale «oppussingen», måtte jeg først legge et fundament. Og det var to ting jeg ikke forsto viktigheten av den gangen jeg startet:

For det første reduserte jeg – nesten sluttet – med alkohol.
For det andre begynte jeg å prioritere søvn.

Disse to grepene ga meg noe jeg aldri hadde hatt før: mental stabilitet. Et roligere indre landskap. Mer overskudd til refleksjon. Mindre indre kaos. Det gjorde det mulig å jobbe med identitet, ikke bare disiplin.

Og det er kanskje dette jeg ønsker å formidle:
Varig vektnedgang handler sjelden om viljestyrke alene. Den handler om hvem du blir underveis. Om å gi både kropp og hode tid til å følge med på endringen.

Det er ikke bare kroppen som skal ned i vekt.
Det er identiteten som skal vokse opp.