Minste motstands vei

Innlegget om alkoholpausen min fikk 400 000 visninger og 22 000 reaksjoner på facebook.

Det var voldsomt – på et innlegg jeg egentlig trodde de fleste ville scrolle forbi.

Hvorfor traff akkurat det så mange?

Tross alt: Det er litt sært å ikke drikke alkohol.

Kanskje fordi det er interessant å se noen gjøre det man selv har tenkt på – men ikke gjort.

For forholdet til alkohol er ofte litt todelt.

Man liker det.
Og samtidig ikke.

Jeg kunne egentlig tenkt meg å være foruten. Det er digg å ikke være i dårlig form.

Samtidig liker jeg det. Det er sosialt. Det føles gøy.
Og det er jo det “alle” gjør.

Det er tross alt lettest å bare følge strømmen.

Gjøre det alle andre gjør.
Følge minste motstands vei.

Å gjøre det vanskeligere for seg selv føles ikke akkurat fristende.

Men når kjenner man egentlig på mestring, kontroll og glede?

Jeg vil påstå: når vi gjør noe som krever litt.

La meg dra en sammenligning.

Tenk på livet som en elv.

Vannet finner alltid veien med minst motstand.
Og over tid graver det seg dypere og dypere ned.

Til slutt er det ikke et valg lenger.
Det bare er sånn.

(Sånn som Grand Canyon – gravd ut av en elv, litt etter litt.)

Slik fungerer vaner også.

De starter små.
Så blir de mønstre.
Så blir de deg.

“Sånn er jeg bare.”

Men det er ikke sikkert det er sant.

Det er mulig å endre retning.
Men det skjer sjelden ved å ta seg sammen en uke eller to.

Du kan prøve å stoppe elven brått.
Men uten en plan finner vannet en annen vei.
Ofte tilbake til det gamle.

Å lage et nytt elveløp tar tid.

Det føles tungt i starten.
Lite resultat.
Lite motivasjon.

Men etter hvert skjer det noe.

Det nye sporet begynner å sette seg.

Jeg har gjort det selv.

Jeg bråsluttet ikke med alkohol.
Jeg trappet ned over tid.

Ble vant til å ikke drikke i situasjoner der det før var helt naturlig.

Etter hvert tok jeg valget om å slutte helt.
Men da var det allerede mye enklere.

Det nye elveløpet var i stor grad laget.

I dag kjenner jeg mest på gevinsten:
mer energi, aldri fyllesyk, kan alltid kjøre bil.

Det føles ikke som et savn lenger.

Det samme med trening.

Jeg startet ikke med harde økter.

Jeg startet med å gå 30 minutter hver dag.

Etter hvert ble det en vane.
Etter rundt ett år – og 20 kg lettere – begynte jeg på treningsstudio.

I dag trener jeg fordi jeg vil.
Ikke fordi jeg må.

Hadde jeg startet rett på fullt kjør,
hadde jeg mest sannsynlig gitt meg.

Den store misforståelsen er at dette handler om viljestyrke.

At vi bare må skjerpe oss.

Men elven vinner hvis terrenget er det samme.

Så hvis du faktisk vil endre noe,
må du gjøre noe med landskapet rundt deg.

Gjør det gamle litt vanskeligere.
Gjør det nye litt lettere.

Ikke perfekt.

Bare litt lettere.

For til slutt er det dit livet ditt går uansett:

der det er minst motstand.

Og spørsmålet er egentlig ganske enkelt:

Er du fornøyd med retningen elven din har nå?