Jeg drakk alkohol i 30 år. Nå har det vært 2 år uten.

Jeg startet tidlig. Var vel 13-14 år første gangen.

Første gangen ser du på bildet. Jeg var han under bordet.

Etter det kom 30 år med jevnlig inntak.

I ungdommen var det mest drikking på helg for å bli full og gjøre dumme ting, utenfor komfortsonen.

Etter jeg kom opp i årene ble alkoholinntak mer vridd over mot kultur og smak. Og slik fikk alkohol mer og mer plass i livet, også midt i uken. Enhver sosial tilstelning innebar alkohol.

Det er ikke rett eller galt, bare en observasjon.

Nå har jeg ikke drukket alkohol på straks 2 år.

Folk syns jeg er rar.

Folk lurer på hvordan jeg kan ha det gøy uten alkohol.

Ta det med ro. Jeg dømmer ingen.

Er ingen anti-alkohol-forkjemper.

Faktisk: Jeg har ikke sagt at jeg aldri skal drikke igjen.

Men, det er bare at jeg velger å ikke drikke, fordi jeg syns det er så mye bedre.

Og denne forbedringen gjelder ikke bare det å ikke være fyllesyk neste dag.

Nei, det er en slags nullstilling av hjernen for min del.

Etter noen måneder opplevde jeg en ny glød i hverdagen. Det var som om jeg vasket en skitten frontrute på bilen og jeg plutselig kunne se klart igjen.

Det var jevnere humør, kunne kjenne mer på gleder i hverdagen jeg før ikke gjorde.

Denne endringen forventet jeg ikke.

Den store overraskelsen derimot var: Jeg trodde det å ikke drikke skulle være en evigvarende kamp mot fristelsen.

Men nå savner jeg det ikke i det hele tatt. Det har forsvunnet fra radaren min totalt. Selv når jeg sitter sammen med andre som drikker gjør det meg ikke det skafte grand.

Slik jeg ser det:

Jeg inntok alkohol i 30 år. Nå har jeg vært uten i 2 år straks.

Det har vært et fint eksperiment, for å lære om meg selv.

Nå er det ikke et eksperiment lenger. Nå er det meg.