Og jeg er egentlig ganske fornøyd med det.
For ikke så lenge siden ble jeg andpusten av å bøye meg ned for å ta på skoene.
Det er litt brutalt å si det høyt, men det var der jeg var.
I dag kan jeg stille i Oslos Bratteste.
Jeg kom på plass 925 av 984 deltakere.
Og ja… jeg kom bak flere i 80-årsklassen.
Men jeg kom meg opp.
Den bakken er egentlig en slalåmløype.
Og det er helt jævlig å gå opp der.
Og det er vel litt av poenget.
Forskjellen fra før er ikke at jeg plutselig er blitt i toppform.
Det er at jeg faktisk klarer ting jeg ikke klarte før.
Og mye av det startet med noe så enkelt som å gå.
De første 20 kiloene gikk jeg ned uten noe treningsprogram.
Ingen styrketrening.
Ingen løping.
Jeg gikk.
30 minutter, minst 5 ganger i uka.
Hvis vi skal gjøre det litt mer avansert, så kan vi snakke om intensitet.
Det mange kaller sone 2, er egentlig ganske enkelt:
Du skal være litt andpusten, men fortsatt kunne snakke i hele setninger.
Når du er der, så skjer det noe annet enn når du bare tusler rolig.
Du bygger kondisjon.
Du får mer igjen for tiden du legger inn.
Men det betyr ikke at rolig gåing er bortkastet.
Det er ofte det som gjør at du faktisk kommer deg ut døra.
Og det slår alt annet.
Jeg merker selv at det er mye enklere å få til dette på tredemølle.
Når jeg går tur med hunden, så må jeg stoppe opp hele tiden.
Da får jeg ikke opp intensiteten.
På mølle har jeg mer kontroll.
Fart, stigning, jevnt tempo.
Og så skal jeg være ærlig:
Det er ganske kjedelig.
Så jeg ser på en serie.
Men det funker.
Jeg elsker også å gå ute i naturen.
Bare at det er noe annet.
Det gjør jeg fordi jeg har lyst.
Ikke fordi jeg nødvendigvis skal ha maks treningsutbytte.
Og kanskje er det egentlig det som er hele greia:
Det trenger ikke være perfekt.
Det trenger ikke være imponerende.
Det må bare være noe du gjør ofte nok.
Jeg skal stille i Oslos Bratteste igjen i år.
Målet er ikke å vinne.
Bare å slå min egen tid.
(og kanskje… ikke bli slått av 80-åringene)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar