Høyt og lavt samtidig

For ti år siden var jeg høyt og lavt. På mitt laveste mentalt, og høyest på vekten.
Den gamle badevekta med snurreskive gikk forbi skalaen.
Jeg veide over 130 kilo, var konstant sliten, hadde søvnapné, høyt blodtrykk og lavt testosteron – og like lavt humør.
Sur, grinete, null energi og lite lyst til å gjøre noe.
Det eneste som hjalp der og da, var noe å putte i munnen og et glass i hånda.
Da kom smilet. Neste morgen føltes det som dritt igjen.
Slik gikk dagene.

For fem år siden innså jeg at jeg var over halvveis i livet.
Fortsatte jeg i samme spor, var jeg kanskje to tredjedeler ferdig.
Mange tuller med “midtlivskrise”. For meg ble det en midtlivsrealisasjon.
Hvis jeg noen gang skulle få det bedre, måtte jeg starte nå.
Jeg ville ikke bli oppfattet som svak, sur og sliten.
Jeg ville være sterk. Ta ansvar. Snu meg rundt.

Jeg startet ikke stort.
Jeg gikk en halvtime hver dag.
La meg tidligere – uten telefonen i senga.
Reduserte, og etter hvert kuttet ut, alkohol.
Spiste bedre og mindre.
Og viktigst: Jeg sluttet å vente på motivasjonen.
Jeg bare gjorde det. Feilet – men stoppet ikke.
Sakte kom endringen. I hodet, og i kroppen.

I dag er jeg 40 kilo lettere.
Jeg trener jevnlig, sover bedre, har energi og et stabilt humør.
Jeg svever ikke på en rosa sky. Dritt skjer fortsatt.
Jeg driver fem bedrifter med rundt femti mennesker; det er alltid nok problemer.
Forskjellen nå er hvordan jeg håndterer dem.
Jeg har mål og mening. Jeg skal forbedre kondisjonen, se hvor langt jeg kan ta kroppen, og bygge grunnmuren for en aktiv alderdom.
Det jeg gjør nå, avgjør hvordan resten av livet blir.

Jeg vil inspirere andre til å starte sin egen reise – til å bygge livet de egentlig ønsker, ikke bare leve det som “bare skjer”.

Formelen min er enkel:

1. Finn ut hva du vil.

2. Finn ut hvorfor du vil det.

3. Finn ut hva du må gjøre for å komme dit.

4. Bli klar på hva som skjer om du ikke gjør det.

5. Start.

6. Ikke stopp.

Det er egentlig hele greia.
Det er ikke de store hoppene som forandrer livet –
det er de små stegene du tar, hver eneste dag.

Og helt til slutt: Du kan ikke ChatGPT’e deg til denne oppskriften.
Du må gå krokveiene selv. Feile. Lære.
Og bli sterkere på veien.

Langsiktighet: det kjedeligste supervåpenet som finnes

 

Vi mennesker er egentlig ikke laget for langsiktighet.
Hjernen vår vil ha belønning nå, ikke om ti år.

Jeg fikk beskjed mange ganger fra legen:
Gå ned i vekt, ellers er sjansen stor for diabetes og andre livsstilssykdommer.
Gjorde jeg noe med det? Nei.
For akkurat nå var det jo ikke et problem.

Jeg røykte i ungdommen.
Visste det ikke var bra.
Men påvirket det valget om å ta den sigaretten der og da?
Nei.
For en mulig konsekvens lå langt fram i tid.

Vi mennesker reagerer på fare her og nå, ikke på farer som sakte nærmer seg.

Det er en del av evolusjonen.

Da vi vandret rundt på savannen i oldtiden, måtte vi passe oss for løver der og da, ikke for hva som kunne skje om 20 år.

Derfor klarer vi å reagere raskt på trusler i øyeblikket,
men vi klarer dårlig å ta innover oss de langsiktige konsekvensene av det vi gjør daglig.

Det samme gjelder sparing.
Kjedelig, smått og ubetydelig her og nå.
Men legg inn noen tiår som faktor, så skjer det noe merkelig
små beløp blir store summer.

Akkurat som små valg blir store konsekvenser.

Og det minner meg egentlig om tannpuss.
Om du glemmer å pusse tennene én dag, skjer det ingenting.
Men om du dropper det i et år, da blir det konsekvenser.

Så hvorfor pusset jeg tennene hver dag, men feilet på andre områder i livet?

Vi gjør det fordi det har blitt en vane.
En rytme.
Vi gjør det uten å tenke.

Og kanskje er det akkurat det som er nøkkelen til alt det vanskelige:
å gjøre det riktige så mange ganger at det blir like naturlig som tannpuss.

Langsiktighet er kjedelig.
Men det er det kjedelige som bygger livet.

Og det som virker ubetydelig i dag, kan være forskjellen mellom et liv du angrer på og et du er stolt av.

Det er aldri for sent å starte. Som ordtaket: når er beste tiden å plante et tre på? For 20 år siden. Nest beste tiden er nå.

Den var dyp...