Er en kalori alltid en kalori?

Er det egentlig likegyldig hva vi spiser, så lenge vi holder oss til riktig antall kalorier?

Eller betyr kvalitet, type mat og bearbeiding mer enn vi liker å innrømme?

La oss starte helt enkelt.

Hva er egentlig en kalori?

En kalori er i bunn og grunn bare et mål på energi.
På samme måte som liter måler volum og kilo måler vekt, måler kalorier hvor mye energi mat inneholder.

Så langt er de fleste enige.

Men så begynner det å bli litt mer interessant.

For kroppen er ikke et regneark.
Den er et levende system.

Kroppen er ikke et regneark

I teorien høres det enkelt ut:
Kalorier inn minus kalorier brukt gir enten overskudd eller underskudd.

Og ja – det ligger noe grunnleggende riktig i det.

Samtidig opplever mange at det som fungerer på papiret, ikke alltid fungerer like godt i praksis. Ikke fordi fysikkens lover er feil, men fordi kroppen ikke er en lukket maskin.

Den har friksjon.
Tap.
Tilpasning.
Regulering.

En enkel metafor: ved i peisen

Hvis vi skal bruke en enkel metafor, kan vi tenke på kalorier som ved i en peis.

Ved er energi.
Men all ved brenner ikke likt.

Noe gir jevn varme lenge.
Noe brenner raskt opp og etterlater mest røyk.
Samme mengde ved på papiret – helt forskjellig effekt i praksis.

Det betyr ikke at energimengden er irrelevant.
Men det sier noe om at hvordan energien frigjøres, kan variere.

Et tankeeksperiment

La oss ta et tankeeksperiment.

Si at jeg trenger 2000 kcal per dag.
Og at jeg faktisk spiser nøyaktig 2000 kcal.

Spiller det da ingen rolle om disse kaloriene kommer fra sjokolade, vanlig mat eller en mer «korrekt» sammensatt diett?

Hvis vi – bare for diskusjonens skyld –
ser bort fra vitaminer, mineraler, helse, sykdom, metthet, blodsukker og alt det der.
Og kun tenker kalorier inn og kalorier brukt.

Da vil mange si:
«Ja. En kalori er en kalori.»

Og det argumentet er ikke dumt.

Samtidig er jeg ikke helt sikker på om kroppen alltid oppfører seg så matematisk.

Peanøtter og peanøttsmør

Jeg leste en gang om en studie der man undersøkte forskjellen i hvor mye energi kroppen faktisk tar opp fra hele peanøtter sammenlignet med peanøttsmør.

Samme råvare.
Samme kalorier på pakken.

Likevel viste det seg at kroppen tok opp mer energi fra peanøttsmør enn fra de hele peanøttene.

Hvorfor?

Fordi maten var bearbeidet på en annen måte.

Når vi spiser hele nøtter, må kroppen bruke energi på å tygge, bryte dem ned og fordøye dem. Noe av energien går faktisk tapt på veien.

Når maten allerede er «forhåndsbehandlet», blir mer av energien tilgjengelig for kroppen.

Ikke fordi noe er galt.
Men fordi systemet fungerer slik.

Hva betyr dette egentlig?

Betyr dette at kalorier ikke betyr noe?
Nei.

Betyr det at energibalanse er tull?
Heller ikke.

Men kanskje betyr det at det blir litt for enkelt å si:
«Det spiller ingen rolle hva du spiser, bare kaloriene stemmer.»

For kroppen er mer enn et regnestykke.
Den er et biologisk system som tilpasser seg, prioriterer og reagerer.

Og kanskje er det nettopp derfor diskusjoner om kosthold, kalorier og dietter aldri tar helt slutt.

Fordi folk snakker fra ulike ståsteder:
– noen fra fysikk
– noen fra biologi
– noen fra erfaring
– noen fra overbevisning

Og ofte har alle litt rett.

Ingen fasit – bare et spørsmål

Jeg er ikke ute etter å lande en fasit her.
Jeg er mest nysgjerrig.

Er en kalori alltid en kalori i praksis?
Eller har du selv opplevd at det ikke føles helt så enkelt?

Kilde (for de som er nysgjerrige):

Traoret CJ et al. Peanut digestion and energy balance, International Journal of Obesity (2008).
Studien viste større energi- og fettutskillelse ved inntak av hele peanøtter sammenlignet med peanøttsmør, noe som tyder på at kroppen absorberer mindre energi fra hele nøtter enn fra bearbeidede former.

Føltes som å gå med kostyme

Hvilken følelse hadde jeg når jeg gikk ned i vekt når jeg beveget meg rundt der ute med en ny og tynnere kropp?

Glede, lykke, stolt …
Nei, det var usikkerhet først og fremst.
Det kan lettest beskrives som en følelse av å gå rundt i et kostyme.

Det kan kanskje høres rart ut. Men sett det i et annet perspektiv:
Mange menn liker ikke å ha på seg dress. De føler seg ukomfortable, fordi det er noe de ikke bruker til vanlig. De fortrekker t-skjorte og dongeribukse. I dress føler de seg ukomfortabel.

Det blir litt det samme med kroppen. Jeg var på en måte komfortabel med kroppen jeg hadde, for jeg var vant til å gå rundt med den. Nå når jeg gikk ned i vekt, var det trasig, det var som å gå med et kostyme på, det føltes ikke som meg.

Jeg husker godt den følelsen. Jeg var blitt tynnere, ja. Men inni meg var jeg fortsatt den samme personen. Samme tanker, samme mønstre, samme selvbilde. Det var som om kroppen hadde forandret seg raskere enn identiteten. Og det føltes… utrygt. Ikke bare bra, slik man kanskje tror det skal gjøre.

Den psykiske siden av overvekt og vektnedgang er sterkt undervurdert. Det meste av fokuset ligger på oppskrifter, kalorier, porsjoner og tidspunkter. Jeg fikk selv utdelt noen ark fra fastlegen, med næringsinformasjon – sikkert grundig og riktig utarbeidet, men fullstendig blottet for det som faktisk var vanskelig.

For det er ikke bare kroppen som skal ned i vekt.
Det er selvbildet som må endres.
Identiteten.

Den siste gangen jeg gikk ned i vekt, gjorde jeg det annerledes. Og det er også grunnen til at jeg – mange år senere – fortsatt ikke har gått opp igjen, selv om vekten tidvis kan svinge voldsomt. Noen dager føles det nesten som om vekten øker bare av at jeg puster litt for dypt.

Forskjellen denne gangen var at jeg startet med det mentale. Ikke som et kjapt prosjekt, men som en langsom prosess. En ransakelse av hvem jeg var, hvilke historier jeg fortalte meg selv, og hvem jeg faktisk ønsket å være med den kroppen jeg jobbet mot.

Men for å få til den mentale «oppussingen», måtte jeg først legge et fundament. Og det var to ting jeg ikke forsto viktigheten av den gangen jeg startet:

For det første reduserte jeg – nesten sluttet – med alkohol.
For det andre begynte jeg å prioritere søvn.

Disse to grepene ga meg noe jeg aldri hadde hatt før: mental stabilitet. Et roligere indre landskap. Mer overskudd til refleksjon. Mindre indre kaos. Det gjorde det mulig å jobbe med identitet, ikke bare disiplin.

Og det er kanskje dette jeg ønsker å formidle:
Varig vektnedgang handler sjelden om viljestyrke alene. Den handler om hvem du blir underveis. Om å gi både kropp og hode tid til å følge med på endringen.

Det er ikke bare kroppen som skal ned i vekt.
Det er identiteten som skal vokse opp.