Så du har bestemt deg for å gå ned i vekt. Du har et mål, du har gode grunner, og du har en plan. De første ukene går kanskje bra, helt til du faller for en liten fristelse, og plutselig spretter vekta opp neste dag. Hele fremgangen kjennes bortkastet. Nå begynner du å vakle, og prosjektet står i fare.
Jeg har vært der mange ganger før. Men i dag vil jeg dele
hva jeg mener er det aller viktigste å passe på hvis du skal komme i mål.
La meg starte med en liten sammenligning:
Jeg hørte om en nordmann (husker ikke hvem) som gikk til Sørpolen, helt alene,
uten etterforsyning. Da han var ferdig, sa han i et intervju: «Det er
egentlig ikke vanskelig å gå til Sørpolen – det er bare å sette den ene foten
foran den andre nok ganger, så kommer du frem.»
På én måte høres det jo lett ut når jeg sitter her i
godstolen, i en deilig, temperert stue med en varm kopp kaffe (eller en kald
Pepsi) ved siden av meg. Men i praksis innebar turen å dra en tung pulk,
tåle iskalde temperaturer og isende vind – helt alene i ukesvis. Ja, det er
bare å gå lenge nok, så kommer du frem. Så han hadde kanskje rett i at sånn
sett er det ikke vanskelig. Men all motgangen da…
Nå er det å gå ned i vekt selvsagt ikke like ekstremt som å
krysse Antarktis, men relativt sett kan det sammenlignes med mine
tidligere vaner, tankesett og evne til å stå imot fristelser. Det er jo
egentlig lett å gå ned i vekt: bare spis mer og beveg meg mer. Men likevell da…
For det er jo lett å planlegge når du sitter lunt og
komfortabelt i godstolen og lage en plan for å «spise mindre, trene mer» i
teorien. Men så er det gjennomføringen da. Slitet, motgangen, frustrasjonen,
tvilen begynner å skrike: «Er dette riktig? Er det verdt alt slitet?»
Så her er svaret på spørsmålet jeg stilte først: Det aller
viktigste når du har startet er å ikke stanse. Åpenbart.
Akkurat som polfareren måtte jeg planlegge for hva
jeg skulle gjøre når motivasjonen var borte og fristelsene står i kø. For
vektnedgang handler egentlig i stor grad om å slutte med det du liker og som
gir deg glede i hverdagen. Jeg måtte blant annet kutte ned på alkohol, snacks
og store matmengder. Da satt jeg plutselig igjen med hva? Jo, en følelse
av slit og fravær av de små “lyspunktene” i hverdagen.
Han som gikk til Sørpolen kunne jo reise hjem etter målet og
returnere til sitt tidligere liv. Men med en vektnedgang er en del av premien å
fortsette å leve sånn. Polfareren kan i det minste dra hjem til øl og pizza.
Men jeg – og alle andre som går ned i vekt – kan ikke bare “dra hjem” til gamle
vaner.
Mange tror slanking er en periode man presser seg gjennom,
for så å gå tilbake til det gamle når kiloene er borte. Men da kommer vekten
løpende tilbake. For meg ble dette en aha-opplevelse: Jeg måtte akseptere at når
jeg hadde oppnådd målet, var jeg ikke ferdig.
Derfor er det viktigste, etter at du har startet, å ikke
slutte. Og det avhenger mye av hvordan du håndterer motgang. For meg
handlet det om å finne enkle løsninger i ulike situasjoner, slik at en liten
feil ikke ødela alt.
Jeg husker for eksempel at en lørdag med mye karbo –
sjokolade, pizza, brus – kunne gi meg et hopp på 2–3 kg på vekta neste morgen.
Tidligere ville jeg tenkt: “Alt håp er ute, jeg er håpløs.” Men nå visste jeg
at det for det meste var vannvekt. To dager senere var det borte. Jeg lot ikke
en slik utskeielse velte hele prosjektet, nettopp fordi jeg var forberedt
på at slike humper ville dukke opp.
Etter flere år kan jeg fortelle at jeg fortsatt møter
motstridende følelser. Forskjellen nå er at jeg håndterer dem lettere, og gir
dem ikke stor plass. Det blir enklere over tid, men krever at du lærer av
feilene dine og gir deg selv tålmodighet.
I kommende videoer vil jeg gå gjennom konkrete situasjoner –
som for eksempel den psykiske nedturen når vekta plutselig står stille, eller
når gamle vaner dukker opp igjen. Så trykk abonner for å få varsel når
jeg legger ut neste del.
Siste tips: Ikke tenk på at du aldri skal få lov til å gjøre
noe mer. Konsentrer deg om i dag nå først og fremst. Holder du ut, blir det
lettere. Men det kan ta tid men det er så verdt det.